Følelsen av å se ned på føttene sine, brydd, og ønske at man bare kunne falle gjennom bakken og ned i jorda. Den følelsen har jeg ofte. Ikke fordi jeg er flau. Men kanskje fordi jeg føler at jeg ikke takler. At jeg vil bort. Bort til et annet sted. Uten forpliktelser. Uten krav.
Jeg satt i bilen med mamma i går og fortalte noe jeg har tenkt på en stund. At jeg skulle ønske jeg kunne leve noen av tenårene igjen. Å ha mitt eget rom, som jeg kunne gjøre hva jeg ville med. Som jeg kunne trekke meg tilbake til når verden stormet som værst. Det paradoksale i dette er jo at de tenårene jeg hadde (hvertfall noen av dem) bodde jeg jo hjemme og satt alene på rommet mitt hver eneste dag. Men det er et men her. Et stort men: For jeg hadde det ikke noe bra! Jeg satt ikke og kosta meg på rommet. Rommet mitt var ikke noe godt sted å være for meg, på grunn av stemmer og vrangforestillinger. Jeg skulle noen ganger ønske at jeg bodde i et hus med en mamma/pappa og slapp å være voksen. Men likevel, når jeg tenker på det, så vil jeg jo egentlig ikke det… Jeg vil jo være der jeg er i dag. Jeg begynner å få litt venner, og jeg bor med kjæresten min. Jeg har klart å ta en utdanning og jeg er aktiv. Alt som jeg egentlig drømte om som tenåring har jo skjedd… Nesten..
