Jeg er litt redd for svaner… Men i helga fikk jeg komme litt nær innpå dem og de er egentlig ganske søte. Musikk: Amelie. Video: meg.
Etter noen smertefulle dager, hvor, uansett hvor viktig bloggen er for meg, stillheten har rådet. Mitt første langvarige forhold. Slutt. Finito. Jeg har kjent på alt. Riktigheten av å ta det valget jeg gjorde. Skyldfølelsen. Raseri. Tårer. Ansiktet har vært hovent av dråpene som plutselig kom og plutselig forsvant. Og oppi alt dette – psykdom. Jeg har følt at livet mitt-følelsene mine har vært ombord i en berg og dalbane. Nå har den stoppet. Alt er over. Det er greit. Jeg har det bedre. Jeg skal klare det.
Tanker om fremtiden. Hvor skal Hannah gå? Hvilken vei? Jeg står ved et veiskifte. Veien har delt seg i to. Alene igjen? Sammen med noen etterhvert? Jeg vet svaret. Og det er beroligende. Jeg er kald i meg selv. Rolig i smerten. Glad over alt som klaffer. Leve i minuttet, eller sekundet-helst. Ta imot en klem fra en venninne som bare vil godt. Eller le sammen med en som står meg nær. Alt har blitt så mye mer klart for meg nå. Jeg vet hva jeg vil. (Selv om jeg er redd).
Prøver å dra på permisjoner fra sykehuset. Ta det lungt. Ha det fint med de rundt meg. Jeg får besøk. Av snille mennesker som vil meg vel. Selv om døden lurer i bakspeilet. Han er der. Han truer min eksistens. I noen øyeblikk er jeg så redd at jeg ikke klarer å ta hånd om meg.
I andre klarer jeg å å se opp.
En forskjell
I hjertet
Tomt
Der det var noe
Som ikke lenger er
For du er ute
Av livet mitt
Borte fra det
(som var trygt)
Borte fra det
(som var vanlig)
Men kanskje
noe
Blir til det bedre?
Han sitter ved siden av meg. Tommy. Den andre verdenen er så nære. Så nære at jeg ikke behøver å gjøre noe for å ta på den. Her og nå. Pust. På den andre siden av meg sitter en annen. Han roper på meg. “Hannah”
Er det meg? Ja, sier alle andre, nei sier jeg. Føler meg død innvendig. Som om noen eller noe har spist meg opp. Stemmen som ropte på meg roper igjen, og igjen. “Hannah! Hannah! Hannah!” Den gir seg ikke. Det må være noe viktig. Jeg prøver å skru oppmerksomheten mot stemmen. Sakte- sakte- sakte glir øynene hans inn mot mitt blikk. Blodet nedover veggene, som hun har sett hele kvelden renner fremdeles, men hun er ikke alene med det mer. H u n e r s a m m e n m e d n o e n . I k k e a l e n e .
Verdenenene er ikke så skummel mer. Men de er der. Likevel følte hun et snev av trygghet. Han ropte til hun hørte ham. Han gikk ikke bare. Han ble.
“Kanskje kanskje kanskje ville de andre også rope like lenge. Kanskje ville han fortelle de andre – at de ikke skulle slutte å rope”
Hun stod og så på karusellene. Billetten inn hit hadde vært dyr, og hun visste ikke hvilken karusell hun skulle velge. På den med hestene som gikk sakte og rolig rundt og rundt satt menneskene hun var så redd for. De med utdannelse og jobb, og et sosialt liv. De med makten. Sykepleiere, leger, advokater. Ingen Hannaher. De satt på hver sin hest. Hesten gikk sakte opp og ned mens karusellen gikk enda saktere rundt.
En karusell gikk full fart. Hun så på de som satt på den. De smilte og hylte. Den tenkte hun, den karusellen vil jeg sitte på. Jeg vil også!
Hun gikk bort til føreren av karusellen. Han så på henne lenge, og spurte om hun var sikker på at hun ville på. Med ett satt hun der i vill fart, og skjønte at smilene ikke var smil, men redsel. Hylene var ikke gledeshyl men et rop om hjelp for å få noen til å stoppe opp.
Lilla. De ble nesten litt skumle i lyset, men kule fordeom!
Honey. Lysebrun-gule!
Dagsperm-2-timer
Spurven som ville bli en tiger, men som følte seg mer som en struts
Publisert 24. april 2012 Lier / Innleggelser , PSYKISK HELSE , Psykose 7 CommentsJeg vil ikke legges inn! Nei jeg vil ikke det. Men jeg ser jo at det er en nødvendighet i ny og ne. Likevel virker det som om tigerstatusen min (den tøffe, friske og “flinke”) blir satt på vent oftere enn jeg egentlig vil. Spurveungen inni tigeren hopper ut og jeg blir liten, redd og usikker på min og andres eksistens. Og det er da. Dagen jeg blir lagt inn at jeg føler meg som en struts. En som gjemmer hodet i sanden når ting blir tøft, og ikke vil se det før det er for sent.
Hannah.
En levende tiger/spruv/struts som ikke enda er klar for å ta tilbake tigerrollen og svelge den jævla spurven.
“Men verden hadde ikke overlevd uten spurver”
