Skolegang og psykiatri-som hånd i hanske?

Jeg har alltid slitt med å være menneske, men problemene ble ikke «store nok» til at psykiatrien kom inn i bildet før jeg gikk på ungdomsskolen. Hele grunnskolen gikk jeg med en følelse av å ikke være bra nok for de andre jentene i klassen. Jeg ga opp å få venner på slutten av barneskolen. Da hadde jeg blitt frøset ut, ganske effektivt, av mange av jentene i klassen så lenge at jeg isolerte meg og begynte å vandre i skolegården, alene. Når mamma meldte sin bekymring, fikk hun alltid som svar at «Hannah liker å gå alene». Jeg likte ikke å gå alene. Jeg hatet friminuttene, og elsket undervisningen. Hadde jeg ikke elsket å lære hadde jeg droppa ut av skolen som 12-åring.

Jeg begynte på ungdomsskolen med en halvny start. Min klasse fra barneskolen ble delt i to og to andre klasser fra andre skoler ble blandet inn. Jeg gikk inn på ungdomsskolen med en beskjed i bakhodet om at «hvis jeg ikke fikk meg venner her ville jeg…»

Jeg har alltid vært skolefaglig sterk. Med et snitt på 5,5 fra ungdomsskolen kunne jeg gjøre hva jeg ville på vgs. Hadde jeg vært frisk hvertfall. Jeg likte terori og alle fagene de skoleleie i klassen ville unngå. Begynte på allmenn, og fant tro det eller ei ut at jeg (kanskje) ikke var så ille som jeg trodde, menneskemessig heller. Fikk noen venninner, og har spesielt en venninne fra vgs i hjertet mitt enda. Men, som alltid var det et «men». Denne gangen et stort «men«. Jeg fikk diagnosen F.20.0 Paranoid Schizofreni. Og med dette førte år med innleggelser og tung medisinering. Jeg gikk i 3dje klasse 1 dag før jeg ble lagt inn på akuttavdelingen og overført til utredning. Min første innleggelse på Lier som voksen. Jeg hadde jo vært der før, men da tilhørt BUP. At dette skulle ende med en mangeåring innleggelse visste ingen 2 skoledag dette året. Kontaktlæreren min «T» tok kjapt kontakt. Ikke visste jeg at han skulle være den viktige brikken som tilslutt løste puslespillet. Om han visste hva han gikk til vet jeg enda ikke. Sannheten er at om ikke han hadde gjort det han gjorde, hadde ikke jeg hatt sjans i havet til å fullføre vgs.

T møtte opp på møte med psykiateren min og meg. Jeg var ikke i form, psykotisk og medisinert. Psykiateren var en flink mann, men han så begrensningene og ikke mulighetene. T så mulighetene og ikke begrensningene. Siden det var tidlig i skoleåret fåreslo han at jeg skulle ta 3djeklasse over 2 år. Vi luket ut to forsypningsfag og satt igjen med ca 15 skoletimer første år og 10 andre år. T kom til meg en dag i uka hele 15-timersåret. Etterhvert klarte jeg å være på skolen 3 timer i uka, sammen med klassen. Før jeg kom tilbake holdt psykiateren min og jeg foredrag for klassen. Vi snakket om meg, grunnen til fraværet mitt og i siste setning fortalte psykiateren min hvilken diagnose jeg hadde. Det kom mange spørsmål. Jeg følte at jeg klarte å vende tilbake 3 timer i uka pga foredraget. Jeg slapp å lyve. Noen av faglærerene taklet ikke å ha en elev som ikke var på skolen. Jeg fikk 5ere og 6ere på alle prøver og innleveringer og 4 i stanpunkt pga fravær, selv om jeg var fritatt undervisning på skolen. T og jeg jobbet bra sammen. Det faktum at han gjøre 3-4 mil hver vei fra skolen min til sykehuset en dag i uka er en av de tingene som gjør at jeg aldri vil glemme han. Han ga mye mer enn en kontaktlærer må gjøre. Og han viste meg en tillitt. Han trodde jeg ville klare det. Og jeg klarte det. Alle i systemet måpte. Men jeg gikk ut av vgs med et snitt på 4,9 og fullførte på 4 år, med schizofrenidiagnosen i sekken de to siste årene.

Så kom ørkenvandringen. Luften gikk ut av ballongen. Jeg var inne i mitt 3dje år på institusjon sammenhengende, og stemmene var så intense at jeg slet med å konsentrere meg. Jeg levde i en annen verden, og det som hadde gitt meg en sags rolle i samfunnet var borte. Jeg var ikke lenger en psyk elev. Jeg var psyk og ikke noe annet. Og det var jeg, lenge.

I 2010 kom jeg inn på MB-utdanningen. Jeg gjennomførte igjen, men var tungt medisinert, og slet med å følge med i undervisningen. Jeg sov mye på skolen og var trøtt resten av tiden. Likevel fikk jeg stempelet psyk elev igjen, og nøt månedene som student. Da året var ferdig hospiterte jeg i 40% stilling i ca 2 år før jeg gikk tilbake i rollen som «psyk på heltid» igjen.

Så kom BET dundrene som et godstog gjennom livet mitt. Det har ført til forandring. For noen uker siden gikk jeg inn i en bokhandel og kjøpte meg en bok. Det var et stort steg. Jeg har ikke lest en hel bok på over ti år. Jeg har prøvd et par halvhjertede forsøk, og feilet. Jeg har fått tilbake «troen på min egen hjerne». Jeg er ikke bare psykisk syk, jeg er også et menneske med en hjerne som lider av å ikke være i bruk. Som 14åring leste jeg Ringenes Herre på engelsk, jeg suste gjennom skolefagene og ville bli lege eller psykolog. Nå er jeg snart 29 år, har ikke lest noe siden jeg var 19 år, begynner å bli litt gammel for legestudiet men har tatt et valg:

Jeg har begynt på skolen.

Jeg tar 1 fag fra vgs om igjen for å forbedre skriftlig-karakterene i faget og for å smake på studenttilværelsen igjen. I mai skal jeg ha to eksamener: bokmål og nynorsk. Jeg har to 4,5 som snittkarakter i disse fagene fra vgs. Jeg har søkt på høgskoleutdanning fra høsten av, og trenger i utgangspunktet ikke karakterene fra eksamen nå for å komme inn. Det blir mer som en øvelse. Jeg er student. Jeg har studentkort. Jeg elsker tirsdag og onsdag hver uke, for da er jeg på skolen! Jeg, Hannah, er på skolen. Og jeg elsker det. Jeg elsker å lære. Jeg elsker å bryne meg på noe. Og det værste er at jeg husker mye fra jeg hadde norsk på vgs fremdeles.

I sommer kommer sommerfuglene. Kommer jeg inn på det jeg vil? Tør jeg å begynne på en utdanning? Jeg vet at jeg kommer til å tvile i perioder, men jeg vet også at jeg kommer til å glede meg i andre perioder.

-

Dette er min skolehistorie vs psykiatrihistorie. Jeg har vært og er heldig oppi alt uhellet, jeg ser det. Innimellom sørger jeg over psykodommen. Over min sjebne. Men jeg har også lært mye der ute i ørkenen. Lærdom som jeg kan ta med meg inn i studiene, selv om studiene i manges øyne begynner litt sent, så ble det sånn for meg. Det kunne vært verre, mye verre, jeg kunne vært død. Men jeg lever, og med livet må man prøve og feile. Noen mer enn andre. Men aldri la noen fortelle deg at du ikke kan fordi du sliter psykisk. Å være psyk gjør en ikke dum, det gjør ting mer utfordrende, men:

Kan du kan jeg. Kan jeg kan du kanskje også?

_MG_4339

«Ingen er bedre enn handlingene sine»

«Everybody could do with a friend like Neil.»

Ikke snu og gå videre. Ikke tenk at det er trist at noen vil dø, og unnskyld deg selv for at du går mens du tenker at du er glad ingen du kjenner har det sånn. Alle mine venner og bekjente på Facebook vet om min diagnose. Jeg har valgt å være åpen. Gi «sånne som meg» et ansikt utad. Men de aller fleste psykisk syke er ikke like åpne. Det føles fremdeles stigmatiserende å ha en psykisk lidelse. Selv om jeg er åpen føler jeg meg også ofte stigmatisert i samfunnet. Jeg møter ofte holdninger som liksom ikke skal finnes. «Vi er jo ikke der mer», vi later jo alle som om å ha en psykose er likestilt med et benbrudd. Jeg kan med 99% sikkert si at om du hadde blitt lagt inn på feks Lier i morgen så hadde du ikke fått samme besøkstall fra venner/slekt som om du havnet på somatisk med benbrudd. Folk blir usikre. De vet ikke hva de skal si. Alle kan fortelle om sine erfaringer og opplevelser ift benbrudd. Det er stuerent. I løpet av mine 14 år i psykisk helsevern kan jeg telle på en hånd hvor mange venner som har kommet og besøkt meg. Jeg har fått besøk, selvfølgelig har jeg det, men gjengangere av mine besøkende er nærmeste familie og venner som er syke selv. Jeg klandrer ingen her. Virkelig ikke. Jeg prøver bare å sette søkelyset på noe som ikke så mange gjør.

Handle som Neil i filmen her. Ikke tenk at du gjør det. Det hadde vært et nytt tall i selvmordsstatestikken, enda et menneske som døde før tiden, om ikke Neil hadde handlet. Han gjorde det vi alle tenker vi vil gjøre, men som ikke alle gjør. Handlinger fører til forandring, gode tanker hjelper ikke en som er klar for å hoppe.

Dessverre.

Jojo

Bunnen er nådd før jeg får registrert toppene. Svart det ene øyeblikket. Hvitt det neste. Jeg går fra meningsløshet til håp hele tiden. Jeg er sliten. Null positiv energi. Jeg vil helst bare ligge i senga under dyna. Om det er et sted jeg er president og styrer alt må det være i borgen min under dyna, alene. Det er ikke akkurat noe å skryte av. Og jeg gjør det ikke heller. Men det er det eneste stedet jeg har hodet over vann. På alle andre arenaer føler jeg at jeg drukner. Jeg går på svømmekurs. Øver på og stupe uti vannet å klare og nå overflaten igjen uten å være tom for luft. Uten å kave. Ting skjer. Badeballer i øst og vest. De flyter rundt meg på overflaten og minner om at livet kan være fargerikt og en lek. «Svømmehallen» er stengt i jula. Juleferie. Jeg stuper i betongen og håper vannet plutselig kommer tilbake. Selv om jeg vet at det ikke skjer før uti januar, og det eneste jeg egentlig kan gjøre er å tørrtrene. Pugge teknikken. Og glede meg til den dagen vann ikke er skummelt.

Borgen

En borg rommer mye. Jeg ser for meg en høy mur av steiner og en stor port. En borg rommer alt som den trenger for alle menneskene som bor i den. Min borg er mindre enn din. Min borg har vært bygget opp av småstein. Som ikke ble ordentlig limt sammen, kanskje bare med teip. Likevel har borgen min alltid rommet meg og mine følelser for godt. De har prøvd å presse seg ut, følelsene, men teip kan holde hard i kriser. Nå har det seg sånn at borgen min har blitt angrepet. Den ble knust, og de siste månendene, årene, har jeg prøvd å bygge den opp igjen, med mer enn småstein og teip. Jeg fikk en hest og kjærre av deg. Jeg jublet, men forstod ikke at jeg ikke kunne sele på hesten eller løfte store steiner i vogna aleine. Nå lærer du meg opp. Lærer meg hvordan å bruke hesten og kjærra jeg fikk i gave. Hvordan jeg kan bygge opp min egen borg. Jeg har ikke kommet så langt. Ganske kort faktisk, men du fortsetter å lære meg og vise. Gang på gang, at steiner kan flyttes på. De kan jekkes opp på kjærra. De kan bygge min nye borg.

I min nye borg skal jeg ha en port. En port som skal lukkes og åpnes av meg alene. En port som kan ta imot gjester og la dem reise igjen. Tenk! Å kunne la dem dra igjen, eller bare komme inn! For i min gamle borg var det ikke engang et vindu som stod åpent. Og jeg kom aldri på å bygge en port. For jeg var ikke sterk nok til å lukke den igjen alene. Og siden jeg ikke hadde noen hær under meg var jeg forlatt til meg selv. Jeg og borgen min.

Jeg tror jeg skal bygge den nye borgen på samme sted som den gamle, så jeg ikke glemmer at den fantes.

Smerten

Smerten

Som en torn

Satte den seg fast

Under foten

Da jeg prøvde å

Løpe fra meg selv.

Jeg har vært stille lenge nå. Ikke noen ville spretthopp noen vei, annet enn at jeg har fulgt opp BET, og livet utenfor nett. Jeg føler vel egentlig at det har vært en god pause, men også en vond en. Jeg har savnet å blogge-men samtidig ikke. På en rar måte. Jeg har vært et sted i livet hvor internett ikke har vært en del jeg har kunnet prioritere. La oss starte på begynnelsen. Jeg dro på BET i mai og fant fort ganske mye ut om meg selv, og visste at jeg hadde en knalltøff jobb foran meg. Jeg var døgnpasient på BET til august. Klarte meg forholdsvis bra. Trappet ned på medisiner og plutselig fant jeg meg selv uten antidepressiva i kroppen. Det var 14 år siden sist. Det var en overgang. En enorm en. Jeg gikk fra å smile og gråte på sekunder. Jeg kunne høre en sang som minnet meg om noe, trist eller ikke, og strigråte. Jeg kjente på følelsene mine. På “mitt indre” som hadde blitt neglisjert de siste 14 årene. Jeg har levd som gjennomsnittlig glad i mange år og nå gikk alt over stokk og stein.

Så kom ferietiden for oss alle. Juli/august ble både fin og trist. Jeg hater i grunnen ferietiden, men nå var jeg i Praha(!) med <3 og på fisketur hvor jeg fikk 4 sjøørret. Da jeg kom tilbake fra ferien og min behandler også kom tilbake, fortsatte vi behandlinga. Vi begynte med eksponering. Jeg gikk over fra døgn til dagpasient, med et rom på sykehuset fortsatt. Det skjedde mye i august/september som gikk veldig inn på meg. Jeg ble med ett satt på andre siden av pasient/pårørende-rollen enn den jeg vanligvis har.

Nå er vi i slutten av oktober. Jeg er inne i kneika. Jeg er deprimert, til tider suicidal, og melankolsk. Jeg sliter med alt. Alt fra å komme meg opp om morgenen til å gjøre noe som føles riktig. Alt blir feil. Heldigvis har jeg de rundt meg som jeg har. Jeg hadde tenkt å slutte av hele bloggskrivinga en stund, men fant ut at det er viktig for meg å fortsette. Fordi jeg liker å skrive. Jeg får noe ut av det. Det hjelper meg. Og da, da er det vel verdt det? Sant?

Jo, vi sier det.

Det er ingenting å være redd for

Jeg ser det hvite i øyet ,

Jeg ser det sorte i sjelen,

Jeg ser et tempel mellom trærne,

Jeg ser   et  tårn i mange farger.

Ta meg imot om jeg faller,

Ned blandt menneskene,

Vi er ikke lenger elsket her

Jeg ser det gode i det onde,

Jeg ser den gyldne kjærne ,

Jeg ser et rom med nakne vegger,

Jeg ser en mann med  mange armer.

(Seigmen)

Bilde tatt 27.04.13 kl. 15.56 #2

Jeg ser meg selv dobbelt. Jeg ser meg selv i en sårbarhet som gnager. For jeg er redd. Uansett om jeg ikke vil. Om dagene går jeg i sirup. Det klisterer seg til føttene mine. Gjør det vanskelig å gå framover, eller bakover. På stedet hvil, står jeg og venter på at noen skal vaske av meg sirupen så jeg kan løpe. Men det er ingen som gjør det her. De venter på meg, og på spørsmålet mitt om en bøtte med såpevann og en klut. Og da kanskje, da kan det komme en hjelpenede hånd- men å få bort sirupen er min jobb, for det er jeg som tråkka i den. Det er jeg som satt meg fast.

Hjernen er alene

Jeg ser på ham. Kroppen min skjelver. Et barberblad i hver hånd. Han sitter helt rolig, ser på meg og stiller meg spørsmål. «Jeg vil bare ha trøst.», tenker jeg. Men det får jeg ikke. «Alle mennesker er i bunn og grunn alene» sier han. Enda et «spark i magen» føler noe inni meg. Men, men, men det er jo rett?

Jeg føler meg oversett. Alene. «Alle vil gjøre det fra tid til annen» – sier de da til mine frustrasjoner. Hvorfor? Hvorfor er de så harde? Fordi de forteller sannheten. De pakker den ikke inn i glanspapir. De setter meg ikke i situasjoner hvor jeg overbeskyttes, fordi verden er et tøft sted å være. Verden er ikke pakket inn i glanspapir. Hvis verden er pakket inn i noe så er det verken glans, pakkepapir eller glass. For alle mennesker må føle på hvordan det er å være alene, untatt når man har fotfølge/fastvakt/kontinuerlig observasjon. Og år med dette har gjort meg avhengig. Avhengig av noe som ikke er bra – for meg. Og jeg ser det, delvis. Det blir en kamp folkens.

Velkommen til BET.

Velkommen til ditt livs kamp.

Min kamp om mitt liv.

IMG_0488

(utsikten min fra rommet mitt)


Følg med Bloglovin’?

Follow on Bloglovin

Følg meg på Instagram?

Det er rart hvordan en dag kan gå fra total katastrofe til bra. Hatt besøk av ei venninne og Vært i stallen for å Gjøre alt klart til Tind kommer. 4 t med jobbing (boksen var full av flis) gjorde godt. For meg og boksen! Klumpen i magen er borte, energien tilbake og hodet i vater. Elendig bilde, men her skal Tind bo (om nettene). Jeg gleder meg. En av de dagene. Hvor du våkner opp med like sterk angst som du hadde da du la deg. Hvor du har null energi til noe annet enn å puste, men hvor verden krever så mye mer. Og hvor du egentlig er litt misunnelig på fuglen i veibanen - for den føler ikke noe mer. Den ble overkjørt like mange ganger som deg, men bildekkene Gjør mer synlig skade enn ord.... My Little Pony💕 #mlp #mylittlepony Tusen Takk @tineogmister I just can't seem to remember how to forget #liersykehus #liermentalhospital #gamleliersykehus Det har Vært litt hemmelighetskremmeri, fordi jeg ikke ville si noe Før jeg var sikker på at han ble min. 
Dette er Skog Tind, og jeg reiste til Stavanger i går natt for å besøke han og kjøpe han om alt klaffa. 
Det gjorde det! Han flytter til Hokksund om litt over en uke. 
#tungdøl #dølahest #dølahestsåklart Ok. Jeg er på vei. I morgen skjer det. Jeg tror dette er et av de største valgene jeg har tatt i livet mitt. Det er så utrolig godt å få ta egne valg over mitt liv. Psykiatrien har tatt alle mine valg i årevis, nå er det på tide at jeg tar mine valg. Noen vil kanskje dømme, men dette er rett for meg. #følgdindrømlevdittliv

Copyright

Denne bloggen skrives av ©Hannah Petrie, noe som betyr at du ikke kan kopiere noe av tekst eller annet, uten tillatelse. Bildene som ikke er mine, er linket til.

Liker du bloggen min? Motta mail hver gang jeg oppdaterer <3

Bli med 53 andre følgere

Livet går opp og ned…

Copyright (c)Hannah

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Aya ♥ Suki ♥ Tamotsu♥Samara♥Sho

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 53 andre følgere