Jeg sitter og venter på å gå til behandleren min. Sitter på en cafe med trådløst nett. Er litt spent. Håper liksom at samtalen i dag skal bli like bra som den siste.. Jeg er sliten om dagen. Hører stemmer, ja, men jeg tror ikke det er bare derfor jeg er sliten.. Jeg har fått ganske store omveltninger i livet mitt de siste månedene. Jeg har begynt på skole og snart begynner vi å flytte sammen, kjæresten min og jeg.
Jeg ligger og ruger på mange følelser. Jeg føler meg både dum og flink. På en gang. Det er vanskelig. Jeg går ganske mye opp og ned i humøret. Ikke “bipolar opp og ned”, men “Hannah opp og ned.” Det er vanskelig for meg å ikke se svart hvitt på mennekser jeg møter. Jeg tenker enten at: Han er snill. Eller: Han er en idiot. Det er vanskelig for meg å tilgi folk som har gjort vonde ting eller sagt vonde ting.
Q: Kjenner du deg igjen i noe av dette?
Jeg håper du også har en fin dag, og at det går bra hos behandleren =)
Jeg er veldig svart/hvitt…Men jobber med saken å kunne se mellomting. Jeg tror vi har behov for å plassere folk, for å føle oss trygge. Håper samtalen gikk bra, tenker på deg <3
håper det gikk fint hos behandleren, og at det levde opp til dine forventninger =)
kjenner meg igjen i deler av det du skriver. spess det med å se ganske sort hvitt på mennesker, og også det med ikke å kunne tilgi. jeg tror det kommer til ett pungt hvor folk bare har gjort for mye dumt, eller at folk gennerelt har gjort for mye vondt/ dumt mot en, og derfor klarer man ikke tilgi noen. slik er det iaffal for meg..
har jobber i noen år nå for å klare å tilgi min mor, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare..
men har andre jeg med sikkerhet kan si at jeg aldri vil kunne tilgi, hvis jeg noen sinne vil klare å snakke med de i det hele tatt..