Jeg føler jeg blir dratt i alle retninger. Jeg blir dratt mellom det syke og det friske, og det river i meg. Jeg er på sett og vis i ganske jojo-form. Det går opp og ned, og jeg klarer ikke følge med i svingene, fordi den som holder jojo’en ikke er nybegynner.
Jeg har slått fra meg tanken om å kutte meg nå. Jeg snakket med en jeg respekterer veldig, som ba meg om å aldri gjøre det igjen. Jeg vet jo at det kan bli vanskeligere, og at jeg kan få lyst til å gjøre det, men som denne personen sa: “Om du kutter deg, så fremastår du som syk”. Og jeg vil ikke framstå som syk mer. Jeg vil bort fra den rollen, og inn i en annen. Jeg vil ikke, og jeg kan ikke heller, med tanke på hvor vondt det ville gjøre alle rundt meg.
Jeg har ikke en bipolar lidelse, for det er ikke humøret som går opp og ned. Jeg føler at jeg vipper inn og ut av en grensepsykose hele tiden, og det er veldig slitsomt. Jeg vet jeg ikke burde skrive dette, men det er så inmari trygt å være psykostisk. Det er noe jeg kan. Resten av verden “kan” jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan man lever. Jeg vet bare hvordan man lever når man er syk. Inne på sykehus og institusjoner.
Jeg kan ikke si at jeg forstår hvordan du har det, men jeg tror kanskje jeg skjønner bittelitt jeg og. Jeg husker nemlig ikke hvordan det er å være frisk, og blir vettskremt av tanken på alt som blir forventet at man skal takle når man ikke er syk lenger. Skummelt! Men jeg er helt sikker på at du kommer til å klare deg gjennom dette. Stå på, Hannah!
Takk Tone! ♥
Er tom for ord i kveld, men legger igjen en klem <3
Takk Eline.. ♥
Jeg kan forstå hva du mener,det syke er det trygge,det enkleste å falle tilbake på når det gjør vondt,selv om man ikke har lyst å falle tilbake. Det er en hårfin balanse mellom å utføre en handling,og det å la være.
legger også igjen en klem
Klem tilbake ♥
Jeg synes det er veldig modig av deg å skrive om redselen, det er sikkert flere enn meg som kjenner den igjen. Jeg har lenge vært redd for å bli frisk, for jeg vet ikke hva det er, jeg vet ikke hva som vil bli forventet av meg, jeg føler meg som ei lita jente i en voksen kropp..
Jeg har vært dårlig i flere perioder. Da jeg 20-23 år var jeg langt mer innlagt enn “ute”, det siste året bodde jeg på et rehabliteringshjem for kronisk psyke. Sånt blir en rett og slett IKKE bedre av. Da jeg flyttet derfra fant jeg ett eller sted inne meg VILJE til få det bedre. Jeg hadde fremdeles ikke evnen, men viljen var der på uforståelig vis. Jeg hadde psykiatrien oppe i halsen, og med et ukjent mot fikk jeg meg en jobb, praktikantliknende, dvs ulønnet. Det ble vendepunktet den gang, fra da av gikk det bratt oppover. Jeg kunne konsentrere meg om en konkret oppgave, og samtidig ha mye kontakt med friske folk. Smittsomt for meg :)
Håper det kan inspirere deg bittebittelitt.
hilsen hu gamlemor, som igjen er litt redd for det friske ukjente…
Hei Merete. Det man ikke kan er mer enn litt skummelt i begynnelsen.. Jeg kommer til å gå ut i praksis jeg og nå snart. Håper det blir bra for meg og!
Ja, dritskummelt. Godt at det skjer noe i “frisk” retning :)
Vet hvordan det er å være i det “trygge” psyke, fordi det er det man kan…:/ Skremmende i grunn, at man blir så vant til å være psyk, at man tror det er det eneste man duger til.. :/
Håper du klarer å la være å skade deg, men husk at du må gjøre det for din egen del, og ingen andres. Da føles det som et press, og det kan vli vanskeligere for deg – fordi du føler du MÅ prestere og være frisk!
Take good care <3
SV// Du er flink til å fotografere da, Hannah :D Morsomt at du spilte med gutta når du var lita:D
Og tusen takk for klemmer og fine kommentarer!! <3
Takk for mange fine ord Liljen :)
Heisann Hannah :-) Du skriver så bra, og det er masse jeg kjenner meg selv i. Utrolig flott at du har kjæresten din og mamma, tror det er det som nå klarer å holde deg unna barberbladene Hannah !! Stærkt at du tenker de tankene og kjemper i mot, du er tøff og sterk !!!! Stå på, du har så mye energi å gi andre, du er ei flott jente Hannah !! Klem :-)
Takk Krin :)
Veldig bra innlegg.
Det er enkelt å holde fast i det psyke. Jeg er enig i den. Men om jeg gjør det hele tiden, så skaper jeg bare masse mat til depresjonen og jojo tankene. “Jeg kan jo ikke være sosial, skjønner ikke kodene osv..”
Jeg har gått på fhs dette året her, og det gikk IKKE som forventa. Endte opp med et fåtall av venner, noe som gjør livet tøft å leve hver.dag nå fordi jeg ser alle de andre mingle på facebook. Likevel; jeg har meldt meg på et år til jeg, som miljøarbeider. Ansvar for spesialelever OG sosial uintelligent. Noen ganger gråter jeg fordi jeg ikke fatter hvor jeg får det fra, hva i huleste har jeg begitt meg ut på.. Men jeg veit at jeg må ta mange vanskelige valg, TTT skal komme seg ut av sin psyke boble og satse!
Noen kvelder vil jeg nok bare hive inn håndduken og drite i det sosiale og bare være psyk. Men nå er det ikke svart hvitt, nå er det gråsonene jeg beveger meg i.
Takk TTT, for at du deler dette. Det er kjempeviktig å ikke gi seg! Jeg tror noen ganger det er det viktigste. Det og håp…