Da jeg var mindre leste mamma en bok for meg. Denne boken var vel litt på kanten av fantasi og virkelighet, en typisk barnebok. I denne boken fantes det piller istedenfor mat. De smakte fantastisk og gjorde deg mett. Roald Dahl eksperimenterer også med dette i “Charlie og sjokoladefabrikken”, men der er pillene byttet ut med tyggegummi.
I dag finnes det medisner og piller mot det meste. Hjerteproblemer, smerter og høyt kolestrol. I tillegg til en dullion ting til. For eksempel schizofreni. Og det finnes mange, for mennesker er ikke like, og en medisin kan kanskje virke bedre på en annen enn meg. Felleskatalogen er jo tykkere enn Bibelen!
Det store “forsøket” begynte i 2002-03. Hannah skulle begynne på medisiner mot psykose. I dag, åtte år senere er nesten alt prøvd ut. Noen har t.o.m. blitt prøvd flere ganger.
Det er mange med Schizofreni som faktisk trenger medisiner. Det er ikke en overdrivelse at jeg kan telle de jeg har møtt som klarer seg uten på en hånd. Likevel er det mange som ikke har særlig stor effekt av dem, men går på dem fordet. Fakta er at når jeg kommer på akuttenheten, av en eller annen grunn, er det flere kjente fjes der enn fremmede. Bare det sier jo sitt.
“Det finnes ikke en pille for alt som er ille” er ikke en leveregel i systemet, men jeg forstår at de må gi oss noe. Det har alltid vært viktig for de som jobber i “systemet” å gjøre så godt de kan. Jeg tror ikke lobotomi, tvangsbading, insulinsjokk ble utført av onde mennesker. De gjorde så godt de kunne, med de ressursene de hadde. I dag er lobotomi o.l. historie. Dette er pillenes tid. Og det er mange mennesker som har fått det bedre. Det er jo pasienter i dag som blir helt friske av Schizofreni. Noe man ikke trodde for få tiår siden.
Som ungdom eller ung voksen er det ofte en hard nøtt å svelge og infinne seg med at man må ta medisiner lenge. Særlig om man ikke føler at de hjelper så godt som man kanskje ønsket. Det er mange kameler å svelge.
Likevel, det gis mye medisiner i helsevesenet. Og det finnes ikke en pille for alt som er ille. Bare nesten.
Bra innlegg! Jeg er positiv til medisiner fordi jeg selv har opplevd god virkning. Men jeg er også enig i at man bør prøve andre metoder først, spesielt fokus på samtaler, støtte og aktivitet. En kombinasjon er bra. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten medisiner.
Samme her… :)
Det er så sant. Jeg hadde i mange mange år vært veldig skeptisk til å begynne på neon medisiner,men etter 11 år med min sf,så gikk jeg med på prøve ut antidepressiva pga av depresjon som ofte følger med det å ha en sf. Etter 2 år på dette så måtte jeg bare gi opp,fordi de var mot sin hensikt i mitt tilfelle. Men jeg begynte på lamictal,som jeg fortsatt går på,og har vel gått på dem nå i ca. 1 år eller,+ -. De stabiliserer humøret bedre enn depressiva gjorde hvertfall. Men jeg ønsker ikke å gå på dem resten av livet,jeg har lyst å fungere på en normal måte,men enn så lenge skal de få være “krykker” i hverdagen.
<3
Veldig bra og reflektert skrive!
Jeg startet min medisinhistorie med vallergan. (er det de blå du også tar? Eheh, usikker) De fungerte bra de tre første dagene. Jeg fikk to stk. og jeg ble helt zombie og sovnet innen den første timen. Fjerde dagen påvirket de meg så vidt, jeg ble slapp, men sovnet ikke. De øket dosen til tre stk. Dette fungerte også noen dager, men deretter forsvant også effekten av de. Da kunne de ikke øke mer og rørte ingen flere medisiner på to mnd.
Deretter måtte jeg starte på zoloft. De fungerte slik at jeg ble likegyldig, og etter ca. et halvt år ble jeg nok en gang suicidal. Medisinene førte meg dit, men likevel fikk jeg ikke slutte. Jeg var tvangsinnlagt på skjermet avdeling på ups, og tre dager etter kastet de meg ut i verden igjen.
Jeg fikk med meg circadin hjem som skulle få meg til å sove, men etter ti dager med disse sluttet jeg fordi de ikke hadde noen virkning.
Zoloften sluttet jeg på brått, uten samordning fra noen lege eller lignende, og deretter fikk jeg tilbake følelsene mine. Dermed tok jeg steget vekk fra psykriatrien. Jeg fikk avsluttet behandlingen brått og sa også i fra om at jeg hadde sluttet på medisinene. Med en overrasket behandler gikk jeg fort ut fra bupp, og etter har jeg ikke vært der igjen.
Nå har jeg ikke tatt zoloft eller noen andre tabletter etter. Jeg vil si at medisiner egentlig ikke har hatt en effekt på meg i det hele tatt, bortsett fra zoloft sin negative og vallergan i starten.
Jeg forstår at mange har en positiv effekt av tabletter, men i mitt tilfelle var det å faktisk komme meg helt tilbake i det “normale” livet det jeg trengte.
Jeg kunne ikke klart meg uten medisiner, men jeg vet det er mange som får for mye og feil medikasjon. Det er synd. Jeg har selv fått for mye medisiner i perioder.
De blå pillene på bildet er ikke vallergan…
Godt innlegg, Hannah.
Jeg er veldig delt mtp medisiner. Noe fungerer jo ikke i det hele tatt (for meg), noen fungerer, og med noen merker jeg bare forskjell PÅ VEKTA.
Når jeg tok… mer enn gjennomsnittet(???), så var det egentlig greit nok, men tydeligvis ikke, jeg slutta jo på de. Rett etter var det ganske bra, men gradvis fra DA til NÅ har det bare gått nedover, nå er det mer som ved utgangspunket – grunnen til at de ga meg alle disse kjemikaliene til å begynne med – hvis ikke under.
Det finnes noe positivt OG noe negativt ved det meste, også ved DETTE.
Håper du har det bra!! :*
Enig! Noen funker medisiner for, deriblant meg, men ikke for alle. Det er mye annet som er viktig i behandling i tilegg til medisiner.. !
Sant det :) Veldig bra innlegg. Selv har jeg veldig dårlig erfaring med medisiner, men jeg skjønner hvordan det kan fungerer bra for andre. Jeg vet hvorfor det ikke fungerer på meg. Og jeg vet hvorfor det fungerer på mange andre.
Det er bra at vi har medisiner, for i mange tilfeller redder medisiner liv :)
*klemmer*
Medisiner bør på ingen måte være det første man prøver, men i kombinasjon med annen behandling kan det være bra. Nå har jeg en vanvittig pillecocktail om dagen, må le av meg selv. Jeg tar b-vitaminer, multivitaminer, omega 3 p-piller, gamle antidepressiva, nye antidepressiva (holder på med en overgang), og sovepiller. Ser jo helt vilt ut når jeg samler alle!
Bra innlegg. Veldig individuelt og “vanskelig” felt… Har alltid vært veldig “skeptisk” til medisiner (tar så og si aldri smertestillende…stoppet selv med astmamedisin og tidligere antidepressiva da jeg ikke følte noen av delen “funket”).. Nå står jeg på antidepressiva og antipsykotika.
Jeg synes det er kjempevanskelig å si på om det “hjelper” på noen som helst måte..synes det er så vanskelig å “sette meg inn i” hvordan det føltes før jeg begynte på medisinene…og også vanskelig å føle på hvordan det føles nå.. jeg husker på en måte ikke.. Uansett så tror jeg definitivt samtaleterapien er det viktigste for meg, trenger å se sammenhengene… Kommer sikkert til å stå på medisinene jeg står på nå en stund til, men aller helst har jeg lyst til å slutte på de ;-) Godt at medisinene hjelper deg, Hannah, og godt at du får annen vel så viktig hjelp!
Sov godt!