Hun stod og så på karusellene. Billetten inn hit hadde vært dyr, og hun visste ikke hvilken karusell hun skulle velge. På den med hestene som gikk sakte og rolig rundt og rundt satt menneskene hun var så redd for. De med utdannelse og jobb, og et sosialt liv. De med makten. Sykepleiere, leger, advokater. Ingen Hannaher. De satt på hver sin hest. Hesten gikk sakte opp og ned mens karusellen gikk enda saktere rundt.
En karusell gikk full fart. Hun så på de som satt på den. De smilte og hylte. Den tenkte hun, den karusellen vil jeg sitte på. Jeg vil også!
Hun gikk bort til føreren av karusellen. Han så på henne lenge, og spurte om hun var sikker på at hun ville på. Med ett satt hun der i vill fart, og skjønte at smilene ikke var smil, men redsel. Hylene var ikke gledeshyl men et rop om hjelp for å få noen til å stoppe opp.
<3 <3 <3 sterkt…
Skal prøve å hjelpe med bremsinga, vennen min <3
<3
<3 Du er flink til å sette ord på ting. Sterkt. Jeg håper karusellen bremser fort nok og at du kommer deg av.
<3
Jeg ble helt satt ut av dette innlegget. Så bokstavelig og så forståelig, så gjennkjenbart.
Klem