Jeg ser rundt meg. De hvite veggene. De samme menneskene som skal passe på. Passe på så jeg ikke gjør dumme ting? Alvorlige ting? Ting? I det hele tatt. Du trenger hvile sier de, men de vet ikke at ingen hvile i verden kan gjøre meg sterk, tøff, og klar. For slitenheten går inn til beinet. Inn i ryggmargen. Den gjennomsyrer meg. De gjennomsyrer meg. Stemmene. Lett å skylde på dem sier kanskje du? Munnen min sier “kjemp”. Den sier at jeg kjemper og prøver å holde meg oppe. Men jeg er så langt nede at jeg ikke kommer lenger. Så da er det vel bare å snu da? Kravle opp på bakkenivå igjen?
Likevel skjer det fine ting. Kjærestedager og foredrag. Hvordan orker du å holde foredrag når du er innlagt og så syk sier de, mens jeg tenker at mine sko tok meg dit, og tilbake, og det var et fint sted. Snille mennesker. Fine mennesker. Jeg er glad jeg dro. “Hjemme” ventet rommet på Lier, Haldol og Stesolid.
For første gang har jeg prøvd å stenge verden ute. Slått av chat på Facebook, ikke skrevet på bloggen og prøvd å fokusere på det nære. Det har hjulpet til en viss grad, men jeg kan ikke bare legge meg ned i graven enda. Jeg skal bli gammel med Ståle jo. Jeg skal. Jeg skal. Jeg skal ha et liv som er verdt å leve. Noe å gjøre på hverdagene. Jeg vil ikke sitte inne på sykehus. Alt dette er fakta. Men jeg får det banna bein ikke til! Jeg har lyst til å slå rundt meg og skrike. Kanskje det ville hjulpet på maktesløsheten, og på lammelsen.
Våren kommer. Og jeg håper jeg kommer ut før den er over.
