Jeg har aldri hatt en bestevenn. Ikke på ordentlig. Ikke en som ble, og som ikke stakk. Jeg har trodd jeg har hatt det, men det har ikke vart. Og i ca 100% av tilfellene har jeg blitt forlatt, fordi jeg ikke var bra nok, eller kul nok.
Bildet er hentet herfra
Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg møter mennesker som begynner å snakke om bestevennene sine med en gang, så føler jeg meg mindreverdig. Jeg føler at; hun eller han har jo allerede en bestevenn, da trenger og ikke hun eller han meg! Det er sikkert skikkelig barnslig, men for en som har blitt sittende igjen, med skjegget i postkassa hver gang er det en realitet.
Jeg har verdens beste kjæreste, jeg har venner, men jeg er ikke noens beste venninne. Det er noe jeg har ønsket hele livet, å være noens bestevenninne. Jeg ser på kjæresten min som min beste venn, på mange måter, men jeg skulle ønske jeg hadde en venninne jeg kunne snakket med alt om. Dere som leser dette, og som er venner av meg, ikke misforstå! Jeg er kjempeglad i dere, men jeg tør å vedde på at dere har en eller fler dere setter høyere enn meg også, på vennefronten.
Min sykdom har gjort at jeg fått mange venner via diverse sykehus og institusjoner. Problemet mitt er vel at jeg alltid har fått flest venner i de som jobber der. Og de får man jo ikke “lov” til å møte etterpå og omgås.
Men grunnen til at jeg skriver dette inlegget er jo at jeg ikke er så glad i ordet bestevenn. Jeg liker ikke å kategorisere en over alle andre. Man er glad i folk, som de er, og er man venner er man venner. Man trenger ikke sette en over alle andre. Jeg skulle likevel ønske at noen sa at jeg var en bestevenn engang…
Q: Har du noen gang tenkt over hvordan det føles for en som ikke har en bestevenn, å høre at en annen venn er denne personens aller beste venn og ikke deg?
