Hannahs Blogg

Det er noe med det å ha en jobb å gå til. Jeg tror det gir en følelse av å føle seg viktig. Man får en fornemmelse av at noen trenger deg. Det er viktig at du går på jobb, gjør en god innsats og kan reise hjem etterpå med en god følelse i magen. Jeg vet at det ikke er alle jobber som er sånn, men når jeg skal begynne og jobbe vil jeg ha en sånn jobb! Det er ikke så viktig om jeg tjener masse penger eller ikke, jeg vil bare føle meg litt verdsatt av andre enn kjæresten min og familien.

Det er ikke sånn at jeg ikke føler meg verdsatt nok, men jeg har lyst til å gjøre en innsats for noen. Gjøre livet enklere og leve, kanskje bare for noen få, men da hvertfall for noen.

(bildet er hentet fra pobelprosjektet.no)

Disse gutta hadde hvertfall noe å gå til..

Jeg tror jeg vil like å ha arbeidskollegaer også. Ikke bare kjenne folk fordi de skal hjelpe meg, men faktisk være sammen med andre mennesker, og lære av dem..

Jeg tenker mye når det nærmer seg jul. Jeg tenker på alle de som ikke har tak over hodet om natten. Som fryser i jula. Som ikke har noen å gå til.. 

Jeg hadde en venn en gang som het Knut. Eller, vi var ikke nære, men vi hadde en felles bekjent. Han hadde ofte ikke noe sted å gå til, men da jeg kjente han hadde han hvertfall en leilighet. Jeg vet ikke hvor han er nå, sannsynligvis ute og tigger. Han gikk på Heroin.

(bildet er hentet fra mamut.net)

Det er ikke noe gøy å være narkoman. Det er et tungt og vanskelig liv. Man kan si at de kan takke seg selv, men jeg føler ikke at det er den riktige innstillingen. Det er ofte mye som ligger bak. Og det er enda flere som har psykiske problemer i tillegg. Jeg kjenner mange som brukte stoffer som amfetamin og hasj da de var psykotsike. Det er en utvei. En liten pause.

Jeg leser stadig i avisene om deg. Du truer med å svinge bort fra oss, og jeg jobber med saken for min del hvertfall for at det ikke skal skje. 

(bildet er hentet fra aftenposten.no)

En gang var Norge dekket av is. Jeg tror det var Odd Børretzen som skrev om Norges første beboere. Han beskrev dem slik: 

Da isen begynte å smelte, og det ble varmere var det noen som begynte å følge etter isen nordover. Disse er i dag nordmenn…

Jeg synes det er bra funnet på. Ganske morsomt egentlig. 

Det har seg slik at vi bor i en av verdens nordligste land, og det er kaldt her. Det er det. Likevel kunne det vært verre. Vi kunne miste deg. Så derfor ber jeg deg:

Kjære Golfstrømmen, ikke forlat oss! 

Jeg var på sykehuset i går, på somatisk, ikke psykiatrisk. Det var møte for nye pasientvenner, og jeg meldte meg på til å bli ny pasientvenn, eller sykehusvert, som det også kalles. 

Jeg har alltid hatt et ønske om å jobbe med noe som føles viktig, og som hjelper andre. Det er mange som sliter der ute, og jeg tenkte at det ville være viktig for meg i den situasjonen jeg er i nå, og også komme meg litt ut og møte mennesker. Nye mennesker. 

Så hva er pasientvenn?

Å være pasientvenn/sykehusvert er en frivillig jobb. Du tjener ikke noe på det, i pengeform, men du får mye annet. Det går rett og slett utpå å hjelpe folk som er syke og som skal på sykehus, eller som skal hjem fra sykehus. Eller pårørende. Oppgaver kan f.eks være å følge noen til avdelingen de skal på, ringe etter drosje, besøke pasienter på de forskjellige avdelingene eller snakke med de som sitter og venter på time eller på sine nærmeste. 

Det kom mange på møtet, og mesteparten av de som kom var nok pensjonister. Jeg var helt klart den yngste, men likevel tror jeg jeg kommer til å bli en god pasientvenn. Jeg er jo ganske god på å snakke! 

Dette møtet ble holdt på Vestre Viken, avd Sykehuset Buskerud i Drammen. Jeg vet at de har kommet langt med sykehusverter på andre sykehus i Norge. 

Q: Kjenner du noen som kunne tenke seg å bli pasientvenn? 

Helt siden jeg var liten, så lenge jeg kan huske tilbake, har jeg ønsket å være voksen. Litt rart egentlig? Ja kanskje, men jeg har vel alltid vært litt voksen inni hodet. 

Jeg tror det er noen barn som har det slik. Jeg kjenner ikke lenger så mange barn, men jeg kan liksom ikke tro det bare er meg… Eller? Jeg vet bare hvor vondt det kan være, å føle seg så alene i verden som man jo gjør som “ikke voksen og ikke barn”. Jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å få barn, og om det barnet kommer til å slite like mye som meg. Det er litt derfor jeg ikke sier til alle at jeg vil ha barn. Jeg er usikker på om jeg vil ha en unge, om den ungen skal ha det så vondt og få så mange problemer som meg.. Rett og slett. 

Det er ikke gøy å være en ungdom eller et barn med en diagnose som gjør deg annerledes enn andre barn og unge. Jeg føler virkelig med de som har det så vondt nå. 

(bildet er hentet fra aftenposten.no)