Angst/Depresjon/SS « Hannahs Blogg

Arkiv for kategorien 'Angst/Depresjon/SS'

De vanskelige ordene

Publisert 31. mars 2012 Angst/Depresjon/SS , Livet 9 Comments

Redd for å miste. Redd for å ikke være nok som “meg”. Ordene som brenner seg fast. “Jeg er glad i deg”. 5 ord. 50 betydninger. 500 følelser. 5000 minner. Du ville kanskje si at jeg har et overflødighetsproblem. “De er glade i deg, så hvorfor klager du?” Det er de 5000 minnene. Mange av minnene er gode minner. Sånne som man tar vare på i hjertet. Som man aldri glemmer. Og så er det noen minner som er vage, mens andre igjen kan være så sterke at vi lukter lukten som var i rommet den gangen minnet ble laget. Lukten sitter igjen. Bildene sitter igjen. Men hvor? Alt i kroppen er byttet ut på de årene du har båret minnet med deg…

“Minnet av 4 jenter som napper lua mi og snakker om ting jeg ikke vet noe om, for å få meg til og føle meg dum”

“Minnet av klassen som ler høyt når jeg oversetter et ord feil i engelsktimen”

Følelsen av å ikke klare og si noe så enkelt som

“Jeg er glad i deg”

Sola skinner og jeg er så glad..

Publisert 27. februar 2012 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 10 Comments

..not..

Eller: Jeg er glad. Men jeg er så sliten om dagen at jeg ikke klarer å finne gledene like lett som før. Jeg er ikke deprimert. Jeg er ikke psykotisk. Jeg er bare sliten, og det vises på meg. Jeg skulle ønske jeg klarte å komme meg ut av det, men problemet er at jeg ikke tror det er psykisk. Det kjennes ikke psykisk. Det kjennes ut som om det er noe fysisk gæærnt.

Verden surrer rundt meg. Noen dager er det fint vær. Andre dager snør det, som i dag. Det er mørkt, lyst og alt i mellom men ikke noe som gjør noen nevneverdig forskjellen på at jeg er lei, sliten og på begynnelsen til å bli utslitt. Var hos legen i dag. Rot der og. Skal tilbake på onsdag.

Men noen ganger er alt fint en bitteliten stund. Sånn som da jeg tok dette bildet. På vei for å møte en venninne i byen. En dag i februar.

Sirkler i vann

Publisert 22. september 2010 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 16 Comments
Stikkord: behandling, selvskading

3 fjær blir lett til 5 høns. Jeg har ærfaring med det. Man gjør noe en gang, og så blir det bare større og større og tilslutt klarer man ikke takle det mer.

Som sirkler i vann blir små ting, som ikke egentlig skulle bety så mye, til store ting man ikke klarer å takle. Jeg begynte å selvskade som 13 åring. Jeg visste ikke hva jeg begikk meg ut på. En vond og lang vandring – som tilslutt skulle ende i en enorm trang etter å skade seg, til enhver tid. Jeg tenker sånn at: “En gang til er vel ikke så farlig”. Selv etter nesten 2 år skadefri tenker jeg daglig sånne tanker. Jeg vil se blodet renne, men jeg vil ikke likevel. Jeg er delt. Jeg skjønner med hjernen og hodet at jeg ikke kan gjøre det igjen, men likevel savner jeg. Jeg savner – og forbanner meg selv for at det skal bety så mye for meg.

Jeg vil ikke tilbake til legevakta, eller psykiatrisk etter et kutting. Jeg vil ikke tilbake til fotfølging fordi jeg har skada meg selv. Jeg vil være “fri” og klare meg uten innleggelser. Jeg savner å bli passet på. Føle meg trygg et sted. Jeg er jo trygg i min egen leilighet, sammen med verdens beste kjæreste, men jeg tenker på det tapet av kontroll. Blodet som kommer og som ikke stopper av seg selv. Og det at jeg vet at dette ikke kan skje igjen, så savner jeg det bare mer.

Jeg føler meg som en idiot som savner noe sånt, men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med nå. Jeg har viktige ting å jobbe med fremover, og jeg har nå fått en behandler som ikke kjenner meg, å snakke med. Det er farlig og fint. Jeg har hoppet uti et behandlerskifte frivillig, og selv om jeg kommer til å savne å snakke med OP så tror jeg det blir bra. Jeg skal fortsette å ha kontakt med han, og det setter jeg stor pris på at han vil det. Jeg er spent på de neste ukene nå. Det er en usikker tid i vente.

Jeg savner deg..

Publisert 8. september 2010 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 18 Comments
Stikkord: selvskading

.. Jeg vil ikke egentlig savne deg mer, men jeg gjør det fordet..

Jeg drømte at jeg kutta meg i natt. Det var vondt. Det var blodig. Og jeg gråt i drømmen. Gråt fordi jeg hadde gjort det igjen. Gråt fordi det ikke gir slipp. Jeg måtte åpne øynene for å slippe tårene ut av kroppen, og det var sånn jeg våknet. I en slags rus av blod, adrenalin og falsk trygghet.

Jeg har ikke kutta meg på over 2 år. Likevel kommer trangen til å gjøre det igjen, igjen og igjen. Jeg kjenner jeg blir sint av at jeg ikke klarer å legge det bak meg. Sier:

“Hannah – nå må du skjerpe deg!”

Til meg selv. Men det hjelper ikke.

Men en dag. En dag i framtiden. Skal jeg slutte å tenke på deg. Jeg skal slutte å tenke på følelsen av å kjenne deg over armene mine. Skal la deg gå..

Som om du var død.

C’mon baby, can you bleed like me?

Publisert 14. juli 2010 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 15 Comments
Stikkord: kutting, selvskading

Jeg savner å blø. Jeg må være syk i hodet, men jeg savner følelsen av å kjenne blodet renne nedover armene mine. Det er rart. Jeg har ikke kutta meg på snart to år eller noe, men jeg kan enda kjenne følelsen det ga, og kjenne et stikk av savn.

Link

Det var en vane. Det ble etterhvert en ting jeg gjorde mer og mer skjeldent, men i en periode var det daglig. Jeg var mye innlagt på BUP i den perioden jeg skar meg mest. Det var mulig å gjøre det med alt, og jeg gjorde det med det meste. Jeg hadde barberblader i sokkene, i Bh’en og i lommene. Jeg hadde dem teipet under pulten min på rommet hjemme. Overalt.

Det er sånn at kuttinga har blitt endel av min historie. Jeg har arr. Ikke bare på armene, men også i sjelen. Det var så avhengighetsskapende som jeg forestiller meg narkotika er, for meg. Jeg kommer nok alltid ha med meg arrene mine, men jeg håper arrene i sjelen vil gro, å gjøre sånn at jeg ikke ønsker å kutte meg mer. For det er tungt. Det er stemmer som lokker. Som sier: “Bare en gang til, det er vel ikke så farlig”. Men jeg lar meg ikke forføre. Jeg vil ikke la meg forføre. For jeg skal ikke gjøre det mer. Punktum.

For noen måneder siden skrev jeg et innlegg om at jeg ville begynne å ha barbersaker o.l. liggende i leiligheten igjen. Jeg har nemlig ikke turt det før, men nå har jeg bodd sammen med en mann siden april, og han har det jo. Det er jo den naturligste saken i verden å ha det, så hvorfor skulle han ikke det. Og jeg har ikke en gang tenkt tanken på å bruke det til noe annet enn det det er ment å brukes som. Ikke en. Og det er jeg stolt over.

And that’s the way it’s gonna be.

Never again.

Hvorfor utsette seg for det?

Publisert 23. mai 2010 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 11 Comments
Stikkord: selvskading, smerte

Jeg opplever det ganske ofte. Jeg ser ting, eller hører ting, som minner meg om psykiatrien, innleggelser og smerte. Jeg vil jo egentlig ikke minne meg selv på det så mye, men det er der. I drømmer, på tv og blant venner. Jeg tror det er umulig å ikke komme borti det – selv om man kan jo kanskje bli litt flinkere til å ikke utsette seg for situasjoner som ikke er heldige.

Bildet er Googlet

Jeg har lest endel blogger som nesten bare handler om kutting og sykdom. Jeg er klar over at jeg ikke en noe god på å skrive positive innlegg selv i perioder, men jeg tror det går en grense et sted.. Jeg har funnet ut at jeg ikke blir friskere av å minnes på kutting. Og da mener jeg ikke at man ikke kan skrive om det, lengte etter det og ville det. Det er helt greit for meg å skrive, det er bildene som er det triggende for meg. Bilde på bilde (snakker ikke om illustrajoner her) med dype kutt, hvor man ser kjøtt, bein og blod. Det kan ikke være noe noen blir noe bedre av? Kan det det?

Jeg føler ofte at jeg ikke tar mine egne signaler nok på alvor. Jeg kjenner at det ikke er godt for meg, men jeg må se, bare litt til. Akkurat som med kuttinga. Måtte bare en gang til. Jeg vil ikke gjøre det mer, men hvorfor da se til øyet blir vått?

Jeg har mange yndlingsfilmer. Mesteparten er helt vanlige filmer, som ikke er noe triggende i det hele tatt, mens andre er typiske psykiatrifilmer, som handler om smerte og vonde ting. Likevel er det disse filmene jeg vil se om og om igjen. Jeg elsker dem. Jeg ser dem med like stor interesse for tidende gang, kan det være sunt?

Jeg tror jeg må bli flinkere til å ikke ta alt så innover meg.

Jeg tror jeg skal klare det.

Og det er det viktigste.

Ikke gi opp!

Livet mitt er som å gå på tynn is

Publisert 18. mai 2010 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 15 Comments
Stikkord: jojo, selvskading, sykdom

Jeg føler jeg blir dratt i alle retninger. Jeg blir dratt mellom det syke og det friske, og det river i meg. Jeg er på sett og vis i ganske jojo-form. Det går opp og ned, og jeg klarer ikke følge med i svingene, fordi den som holder jojo’en ikke er nybegynner.

Bildet er hentet herfra

Jeg har slått fra meg tanken om å kutte meg nå. Jeg snakket med en jeg respekterer veldig, som ba meg om å aldri gjøre det igjen. Jeg vet jo at det kan bli vanskeligere, og at jeg kan få lyst til å gjøre det, men som denne personen sa: “Om du kutter deg, så fremastår du som syk”. Og jeg vil ikke framstå som syk mer. Jeg vil bort fra den rollen, og inn i en annen. Jeg vil ikke, og jeg kan ikke heller, med tanke på hvor vondt det ville gjøre alle rundt meg.

Jeg har ikke en bipolar lidelse, for det er ikke humøret som går opp og ned. Jeg føler at jeg vipper inn og ut av en grensepsykose hele tiden, og det er veldig slitsomt. Jeg vet jeg ikke burde skrive dette, men det er så inmari trygt å være psykostisk. Det er noe jeg kan. Resten av verden “kan” jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan man lever. Jeg vet bare hvordan man lever når man er syk. Inne på sykehus og institusjoner.

Noen ganger er det godt å se langt..

Publisert 11. april 2010 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 3 Comments
Stikkord: impulskontroll, selvskading

Jeg vet at når jeg har det vanskelig pleier jeg å se på “her og nå” og ikke klare å se framover. Det fører ofte til ting som intoxer og selvskading. Jeg klarer ikke å se fram til morgenen etter engang. Hadde jeg klart det tror jeg at jeg hadde kunnet forhindre mye negative opplevelser for meg selv og mine omgivelser.

Noen ganger er det godt å se langt. Det er godt å se fram til ting man gleder seg til, eller bare se at i morgen er en ny dag, og at den kanskje blir bedre enn i dag. I dag er jeg sliten. Jeg føler at jeg brygger på en influensa. Kroppen går på sparebluss. Jeg trenger en jet-start. Litt ekstra bensin.

Det har vært litt vanskelig med behandleren min de siste månedene. Ting har ikke vært like bra som de var før. Vi har hatt litt kommunikasjonsproblemer, men forrige samtale gikk så mye bedre! Det var en vanskelig samtale, men vi snakket hvertfall om ting jeg følte var viktige for meg, der og da. Jeg ser faktisk nesten fram til neste samtale.

Vi var i bursdag i dag, til barnebarnet til stefaren min. Det var hyggelig, og det var der jeg hørte stesøsteren min si; “Noen ganger er det godt å se langt”. Og jeg tenkte over den setningen etterpå og fant ut at den kunne gjelde for mange ting: Både utsikten og for meg. Mine problemer kunne ha godt av å se langt innimellom de og. Ikke bare til neste sekund.

Jeg tror jeg må få litt bedre impulskontroll.

Jeg vil se blod

Publisert 31. mars 2010 Angst/Depresjon/SS , PSYKISK HELSE 9 Comments
Stikkord: blod, kutting, sykdom

Jeg tenker mye på blod om dagen. Jeg så et intervju med en i et metall-band med kjæresten min, som fortalte det så genialt enkelt: “Jeg trenger å kutte meg for å kjenne at jeg lever”.

(Bildet er hentet herfra)

Jeg vet med meg selv at dette ikke høres veldig friskt ut. Men man er ikke nødvendigvis syk fordi man kutter seg. Det er en livsnødvendighet for noen, tror jeg, blant annet meg selv. Jeg vet ikke om dette høres veldig rart ut, men jeg trenger det. Det er nå ca 1 år og 4 mnd siden jeg kutta meg sist, om ikke lenger. Jeg har perioder jeg savner kuttinga intenst, og de siste ukene er iblant dem. Jeg sitter ikke og sier at jeg skal ut å kjøpe meg en kniv nå, men jeg savner det, og det må jeg få lov til å si!

Jeg velger å ikke legge ut noe bilde av meg eller mine arr nå, fordi jeg føler at det trigger veldig å se på dem. Jeg vet med meg selv, at jeg ikke kommer til å kutte meg. At jeg ikke skal. Men noen ganger skulle jeg ønske jeg var syk igjen, og kunne kutte meg uten at folk sperra øyene opp..

Det kan godt hende at noen av dere, som sliter med kutting, sperrer øynene opp når jeg sier at man ikke behøver å være syk for å kutte seg. Kanskje dere ikke forstår. Men jeg tror noen vil kjenne seg litt igjen i at kutting lett blir en livsstil, og noe man gjør uten å tenke over det. Jeg tenker hvertfall veldig mye når jeg ikke gjør det. Og det er nok fordi jeg innerst inne, helt inni Hannah, har et ønske om å se blod renne fra armene mine igjen. Ikke fordi jeg gjør et i en psykose, eller er syk, men fordi jeg liker å kjenne smerten. Kjenne at jeg er…

Q: Må man være syk for å skade seg?

Lykkepiller og redselen for det ukjente

Publisert 23. februar 2010 Angst/Depresjon/SS , Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 1 kommentar

Noen ganger er jeg redd. Jeg vet ikke for hva, men jeg vet at det er noe. Jeg klarer ikke puste ordentlig. Jeg kjenner hjertet banke. Jeg får lyst til å kutte meg. Kjenne blodet renne. Da jeg kutta meg roet det meg veldig ned. Kjente endorfinene strømme gjennom kroppen. Som om de tok berg-og-dalbane i blodårene mine.

Jeg følte meg ofte som en jojo. Opp og ned. Inn og ut av sykehus. Jeg fikk spørsmål om å begynne på stemningsstabiliserende medisiner, men takket nei. Jeg ville heller gå opp og ned enn å ikke føle noe. Jeg så for meg at om jeg tok disse pillene ville jeg ikke føle noen lykke. Og jeg klarer meg ikke uten lykkefølelsen. Det er det som gjør livet verdt og leve for meg. Jeg vil heller være deppa iblant enn å være konstant på en gylden middelvei! Jeg vet det er mange som er avhengige av denne type medisiner, så forstå meg rett: Det er løsningen for mange, men ikke for meg. Problemene mine ligger i hovedsak i psykose og depresjonsproblemer, men de ville prøve stemningsstabiliserende for at jeg ikke skulle gå så langt ned.. Jeg begynte på Cipralex. Det har funka for meg. Antidepressiva.

Huff, jeg hater å tenke på at jeg går på en av de mange typene “lykkepiller”, men jeg tenker at det er bedre det – enn å ikke fungere? Jeg har lært, av psykiateren min, at lykkepiller faktisk ikke gjør deg lykkelig, men bringer deg opp til det humør-nivået som er normalt å ligge på.

Noen ganger får jeg bare lyst til å skrike. Husker jeg gjorde dte noen ganger på den institusjonen jeg var på før. Gikk bak låven og skreik. Høres sikkert idiotisk ut, men det er utrolig befriende å skrike. Når jeg flytter inn i mitt eget hus engang, tror jeg at jeg kommer til å gjøre det litt oftere!