Jeg vet hva jeg vil skrive. Og jeg vet hva jeg ikke kan skrive. Det er en veldig tynn linje der, mellom godtatt og ikke godtatt. Mellom akseptabelt og ikke akseptabelt. Mellom hva jeg føler familien bør vite før bloggen får vite det og omvendt. Jeg hadde gledet meg til innlegg nummer 666. Det er et tall som betyr mye for mange. Og lite for andre. Men uansett så tenker folk mye rart når de ser det.
Jeg vil bruke mitt innlegg nummer 666, til å dele litt av hva som har skjedd i det siste. Jeg har vært en litt mer random blogger enn jeg egentlig liker, og det har sine grunner.
Hannah er delt. Hannah er ikke lenger et navn men en betydning. Jeg hører navnet mitt men reagerer ikke.
I går var jeg på et veldig sterkt foredrag med Paul Møller. For dere som ikke vet hvem han er så er det han som gjorde at jeg fikk en utredning helt tilbake i 2003. Det var han som ville at jeg skulle gi ut “Ung Jente” den gang. Han er med i filmen om meg, for dere som har sett den, og han er forsker, og forsker på psykose/schizofreni og det han mener er det vesentlige ved denne sykdommen.
Jeg har mange ganger prøvd å forklare psykosen. Det er ikke lett.
Men i går hørte jeg igjen Paul snakke om den som noe håndfast, og det ga meg lyst til å fortelle folk om hva han forteller om, og som var en av tingene jeg opplevde i tenårene, og kan oppleve til tider fortsatt:
Følelsen av å ikke være seg selv.
Følelsen av at kroppen din ikke er din.
Følesen av å “miste” selvet sitt.
(Teksten forsetter etter bildet)

Alle disse følelsene har jeg til tider enda. Jeg føler meg ikke mennesklig og føler meg død. Dette er tanker som kommer opp i de få periodene jeg har vært psykotisk de siste årene. Forskjellen på da jeg var 12 år og nå som 26åring er at jeg vet at det er en del av sykdommen min. Da jeg var 12 var jeg bare redd…
Jeg har fremdeles OP som jeg går til ukentlig. I går kom det et lite gjennombrudd for meg og jeg ser framover med nytt mot. Det er viktig det. Å føle at man “ror sin egen båt med strømmen og ikke mot den”. Stoffskifte-medisinen funker. Egentlig burde alt gå på skinner, men det gjør det likevel ikke. Men: Nå er det påskeferie for min del! Noe som betyr at OP er på ferie, jeg skal avgårde langs veiene til sørlandet og på festival og greier.
Det må gå bra – Det skal gå bra.



















