Å være pårørende til et menneske med en alvorlig psykisk lidelse er for meg som livet selv; en evig berg og dalbane mellom håp og fortvilelse, latter og gråt, sinne og undring, akutt kjærlighet og noe som iblant grenser til det motsatte.
Man er redd for å miste, men lærer å ha tillit. Man er glad for de gode dagene, og dødssliten etter alle de dårlige. Man tenker tanker som man ikke visste at det var mulig å tenke, men har stor hjelp og støtte i mennesker som har litt tid til å lytte. Man lærer noe hver dag, og får justert en del av de forventningene som man hadde for barnet sitt. Og det er faktisk ganske positivt, horisonten blir videre og uvesentligheter synker til bunns.
Som mamma har jeg en anbefaling: Oppsøk hjelpeapparatet og/eller andre pårørende og skap en flerfamiliegruppe! Med åpenhet og vilje kan det bli den beste hjelpen både voksne og ungdom kan få. I forkant av hendelsene som kan lede til en diagnose kan det være vanskelig for foreldre å oppfatte de første, spede signalene. I etterkant og etter mange rare runder i psykiatrien har jeg lært meg at det viktigste er å stole på det ungdommen din prøver å formidle om egne opplevelser. Regelen om – den vet best hvor skoen trykker, som har den på- gjelder også for unge mennesker. Men det tror vi egentlig ikke, det gjorde i alle fall ikke jeg. Selv om jeg liksom var voksen, visste jeg ingenting om stemmehøring, psykoser, selvskading og selvmordsforsøk. Ingen tror vel at slikt skal ramme egne unger, men det kan skje.
Stor klem fra mamma Bente
