Om Psykisk Helse Generelt « Hannahs Blogg

Arkiv for kategorien 'Om Psykisk Helse Generelt'

Når smilet blir skuespill

Publisert 10. januar 2012 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 13 Comments

Hun smiler til ham. Forsikrer seg om at alt kommer til å gå bra. Ingen vet hva som rører seg på innsiden. Innenfor øynene. Han tror på henne. En del inni henne blir glad, en annen skirker: Du kan ikke lure deg selv!

Han har ansvaret for hvorvidt hun skal legges inn eller ikke. Hun smiler til ham og sier alt kommer til å gå bra. Men noe inni ham tror ikke på det hun sier. Øynene og smilet hører ikke sammen. De kloke blågrå øynene roper “hjelp”, mens smilet rundt munnen roper “alt går bra” Han lar tankene fly og med et dukker en barndomskamerat opp i tankene hans. Den lille spinkle gutten som alltid smilte, og som plutselig var død. Selvmord.

Hun ville ikke legges inn nå. Hun ville ikke mer. Det var for mye i livet hennes som ikke fungerte. Som ikke var godt. Eller var det godt? Kanskje hun ikke ville unne seg selv noe?

Han hadde bestemt seg. Hun skulle slippe innleggelse, mot at hun møtte opp på timen med ham dagen etter. Han visste hvor fullt det var på sykehuset om dagen. Han satset på at smilet hennes holdt og at øynene ikke tok kontroll.

Hun lå på badegulvet. Lukket øynene. Verden fjernet seg mer og mer. Pillene begynte å virke. Noe lokket på henne. Døden. Timeglasset hennes hadde rent ut. Hennes tid på jorden var forbi.

Hun kom ikke til timen.

Hun kom ikke til noe.

Hun hadde reist.

Dit ingen av oss vet hvor er.

Ps: teksten er om meg, men ikke nå.

Ja, jeg har vært psykotisk, men jeg er ikke farlig fordet!

Publisert 29. november 2011 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 24 Comments

Jeg har vært psykotisk flere år av mitt liv. Jeg var innlagt i 6 år – sammenhengende, og har virkelig vært veldig syk. Men jeg har aldri drept noen. Da jeg leste i avisen i morges, ble jeg redd. Jeg ble redd på en måte jeg ikke pleier å bli når jeg leser avisen. Jeg fikk en redsel inni meg for at verden, igjen, skal få et dårlig forhold til psykisk syke, og særlig mennesker med psykoseproblemer.

Jeg hadde i 2008 en psykiater som også var rettpsykiater. Han har snakket med mange mennesker i sitt liv. Både psykisk syke/psykotiske mennesker som har gjort noe kriminielt og mennesker som ikke var psykotiske mens de gjorde kriminelle handlinger. Han har også skrevet endel artikler om dette temaet. I en artikkel han skrev for noen år siden pekte han på noe jeg ikke ble overrasket over: De aller aller fleste psykotiske mennesker er ikke farlige. Og om de er farlige er de nesten alltid bare en fare for seg selv.

For verden hører ikke om oss. Vi psykotiske/schizofrene som ikke er farlige. De hører bare om overfall med kniv på t-baner, eller drapsmenn. Men vi er her – og vi er majoriteten. Så ikke døm noen uten å kjenne dem fordi de har en psykoselidelse!

Den spede begynnelse-den første starten på min sykdom

Publisert 20. november 2011 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE , Psykose 7 Comments

“Bli med oss” “Vi vil ikke forlate deg” “Vi er de eneste som bryr oss” “Ikke la noen fortelle deg noe annet”

Jeg hørte stemmen til Tommy første gang da jeg var 13 år. Jeg husker ikke datoen på den dagen, men noen ganger skulle jeg ønske jeg gjorde det. Grunnen til dette er at det skjedde så sakte. Alt kom så forsiktig og i den spede begynnelsen var det nesten ikke merkbart. Jeg gikk mye for meg selv og snakket ikke med noen om det som skjedde. Det er en av de første tegnene på psykoseproblemer. Man ser ikke at det er noe problem eller at det er noe galt. For det kommer så sakte. Det var ikke sånn at jeg satt en kveld, og hørte en stemme for første gang snakke klart og tydelig til meg. Det var mer som en slags tåke jeg beveget meg rundt i. Denne tåken varte kanskje 1-2 år, og da jeg kom ut av den på den andre siden, var Tommy der.

Da jeg var på Utredningsenheten i 2003, møtte jeg for første gang en jeg kunne snakke med om det som hadde skjedd. Eller det vil si: Jeg sa ytterst lite, men legen min, snakket. Han snakket til meg, og han spurte hvordan alt hadde begynt. Jeg hadde ikke ordene da. Jeg kunne ikke svare. For sannheten var at jeg ikke visste. Det var en slags dis som ikke kunne beskrives.

Jeg må ha vært redd på den tiden, for jeg laget mitt eget språk. Dette språket laget jeg for at ingen skulle forstå det jeg skrev. Og det virket. For ingen forstod. Ingen trodde at 13-årige Hannah var psykotisk. Alle trodde at jeg likte å gå alene. De trodde jeg ikke ville være med andre barn.

Men hvilket barn uten problemer ønsker å være alene?

Men jeg var ikke alene. Jeg var aldri alene, for Tommy var der med meg. Men før Tommy kom, da kjente jeg på ensomheten. Ensomheten blant mange mennesker. Jeg gikk rundt på skoleplassen, i en annen verden enn de andre barna. Jeg kjente på følelser som jeg ikke kunne sette ord på, fordi jeg ikke klarte å beskrive følesene som kroppen min produserte. For, ja, det føltes sånn. Det føltes som om kroppen min ikke var min. Den var på utlån. Noen andres. “Hannah” var ikke lenger “Hannah”, men et skall, som bare levde på utsiden. Jeg kunne stå og se meg selv i speilet i timesvis, og bare kjenne det som 5 minutter. Jeg så det bare på klokken i ettertid. Jeg brukte timer inne på rommet med å skrive på mitt eget språk, i redsel for at andre skulle kunne skjønne hva jeg skrev.

Likevel så ikke noen hva som skjedde. Jeg var og er ikke et menneske som ikke har familie som bryr seg. Mamma har alltid vært der for meg. Og hun er der for meg enda. Hver dag. Men likevel tok det 6 år før jeg fikk en diagnose, medisiner og hjelp i form av behandling for det jeg slet med. I mellomtiden hadde jeg gått gjennom titals innleggelser og flere diagnoser enn jeg kunne telle på en hånd.

Jeg fikk etterhvert ikke lov å snakke av stemmene. Det ble vanskeligere og vanskeligere å komme gjennom til meg. Noen ganger tenker jeg på hva som kunne skjedd i livet mitt om jeg fikk hjelp da jeg var 12 år og ikke 18.

Grunnen til at jeg skriver dette – er ikke for å bære nag til de som kanskje kunne gjort noe. Det er for å si:

Bry deg. Spør en gang mer enn for lite. Og ikke gi deg, om du tror noen ikke har det bra! Det kan faktisk være du som gjør en forskjell, enten du er lærer, helsesøster, medelev, behandler, forelder eller noe annet.

“Jeg lukker et øye og ser halvt

Jeg lukker begge og ser alt.”

(Kim Ljung)

En pille mot alt som er ille

Publisert 27. mars 2011 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 11 Comments

Da jeg var mindre leste mamma en bok for meg. Denne boken var vel litt på kanten av fantasi og virkelighet, en typisk barnebok. I denne boken fantes det piller istedenfor mat. De smakte fantastisk og gjorde deg mett. Roald Dahl eksperimenterer også med dette i “Charlie og sjokoladefabrikken”, men der er pillene byttet ut med tyggegummi.

I dag finnes det medisner og piller mot det meste. Hjerteproblemer, smerter og høyt kolestrol. I tillegg til en dullion ting til. For eksempel schizofreni. Og det finnes mange, for mennesker er ikke like, og en medisin kan kanskje virke bedre på en annen enn meg. Felleskatalogen er jo tykkere enn Bibelen!

Det store “forsøket” begynte i 2002-03. Hannah skulle begynne på medisiner mot psykose. I dag, åtte år senere er nesten alt prøvd ut. Noen har t.o.m. blitt prøvd flere ganger.

Det er mange med Schizofreni som faktisk trenger medisiner. Det er ikke en overdrivelse at jeg kan telle de jeg har møtt som klarer seg uten på en hånd. Likevel er det mange som ikke har særlig stor effekt av dem, men går på dem fordet. Fakta er at når jeg kommer på akuttenheten, av en eller annen grunn, er det flere kjente fjes der enn fremmede. Bare det sier jo sitt.

“Det finnes ikke en pille for alt som er ille” er ikke en leveregel i systemet, men jeg forstår at de må gi oss noe. Det har alltid vært viktig for de som jobber i “systemet” å gjøre så godt de kan. Jeg tror ikke lobotomi, tvangsbading, insulinsjokk ble utført av onde mennesker. De gjorde så godt de kunne, med de ressursene de hadde. I dag er lobotomi o.l. historie. Dette er pillenes tid. Og det er mange mennesker som har fått det bedre. Det er jo pasienter i dag som blir helt friske av Schizofreni. Noe man ikke trodde for få tiår siden.

Som ungdom eller ung voksen er det ofte en hard nøtt å svelge og infinne seg med at man må ta medisiner lenge. Særlig om man ikke føler at de hjelper så godt som man kanskje ønsket. Det er mange kameler å svelge.

Likevel, det gis mye medisiner i helsevesenet. Og det finnes ikke en pille for alt som er ille. Bare nesten.

Siktede er psykiatrisk pasient

Publisert 10. mars 2011 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 9 Comments

Det er litt annerledes med psykiatrien. Folk flest vet ikke mye om hva som faktisk skjer bak veggene på en psykistrisk avdeling. Jeg kan berolige dere. Det er ikke slik at pasientene slår hverandre ned eller krabber opp veggene, som regel. For, som regel er det stille på avdelingene. Der jeg er innlagt nå skjer det jo heller for lite enn for mye. Høydepunktene er når det er maniske pasienter her, og det skjer sjeldent. Hvertfall at de er så maniske at de ikke klarer å styre seg. Vi husker den pasienten som stakk av med traktoren, selv om dette nå er over tre år siden.

Det er ofte man hører om drap o.l. der siktede er psykiatrisk pasient, med for lite – eller ingen medisiner i kroppen. Det er likevel sjeldent at det er nettopp denne gruppen mennesker som gjør kriminelle handlinger. De aller fleste ulovlighetene som skjer her i Norge, blir jo utført av “friske” mennesker, som vet hvor de er, og hva de gjør.

Senest i går leste jeg i nettavisa at det har skjedd igjen. Tankene mine går til alle som har noe med saken å gjøre. Likevel, avisene har en presse-etikk på å ikke skrive om saker der det er f.eks selvmord inne i bildet, hvorfor da gjøre folk enda mer engstelige angående psykiatrien?

Noe av kjernen her tror jeg ligger i en redsel for ting som er annerledes enn oss selv. Jeg kan ikke telle på en hånd hvor mange som har “stukket av” fra meg når de har fått høre om mine problemer. Det er sårt. For jeg er jo ikke en farlig person, jeg er jo bare “Hannah” , med min ballast, mine drømmer og min historie.

Så hvorfor hører vi ikke noe om mordere med magesår eller lungebetennelse? Kan det være fordi “alle kjenner noen som har brukket ett bein?”. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det er fakta at de fleste her i landet kjenner noen, eller har selv hatt problemer med psyken. Jeg tror likevel at det er en forskjell her:

Man ser ikke på det å feks høre stemmer som like “Normalt” som å være litt deppa eller ha ett angstanfall. Hører man stemmer er man gal, men alle kan bortforklare det å ha en litt tung periode.

Er vi virkelig noe å være så redd for?

Neste gang jeg må hoste kommer jeg hvertfall ikke til å bry meg om noen blir syke av det og dør. Det står jo ikke i avisa uansett.. Skulle jeg være så uheldig å f.eks skade noen (selvsagt ikke med vilje – dette er hypotetisk!) kommer det bare til å stå at jeg er psykiatrisk pasient. Og da er det det samme om jeg har lungebetennelse eller ikke.

Om du sier nei, så sier vi ja. Om tvang i psykiatrien.

Publisert 4. november 2010 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 21 Comments
Stikkord: innleggelse, medisiner, Tommy, tvang

Jeg ville bare skrive litt om tvang i psykiatrien. Jeg selv, hadde tvangsvedtak på både medisiner og innleggelse i flere år sammenhengende. Jeg kan litt om tvang, for å si det sånn.. Jeg har derimot ikke alltid vært under en tvangsparagraf. Jeg hadde vel min første innleggelse som 15-åring og den var frivillig. Da jeg kom inn i voksenpsykiatrien, ja, det var da det starta for fullt. Jeg kom inn under en tvangsparagraf og ble i den i nesten fem år. Fem år er lenge. Fem år er nesten 2000 dager. Det er veldig mange dager, som jeg tilbragte med medisiner jeg ikke ville ha, og innlagt på institusjon.

For å kunne bli lagt inn på tvang må man fylle visse krav. Det heter i loven om psykisk helsevern at man ikke kan legge inn en person på tvang uten grunn. Man må oppfylle visse krav. Det ene er at pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse. I tillegg til dette må man:

få sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller forverret. Eller så må man utgjøre en nærliggende fare for eget eller andres liv eller helse.

Jeg vet at jeg oppfylte alle disse kravene, og siden jeg var diagnostisert med schizofreni, hadde jeg jo også en alvorlig sinnslidelse. Et av problemene i forhold til meg, var at jeg slevskadet. I mitt tilfelle; kutting, sulting, kveling, svelge farlige skarpe ting, overdoser osv osv. Jeg vil fremdeles kalle det selvskading og ikke selvmordsforsøk, fordi jeg ikke i bunn og grunn prøvde å dø. Jeg ville dø, men hadde jeg virkelig villet hadde jeg klart det, ved å oppføre meg bra, bli skrevet ut og så gjort det slutt. Likevel; jeg var psykotisk og tenkte ikke klart. Jeg var dypt inne i min egen virkelighet, og ikke i noen andres. Annet enn kanskje Tommy sin. Tommy er den ene stemmen i hodet mitt, og også en synshallusinasjon, fordi jeg så han snakke til meg som et levende menneske.

Jeg kjente ofte på følelsen av å miste kontroll. Jeg ble lagt i belteseng, og tvangsmedisinert. I en periode fikk jeg 4-6 injeksjoner daglig, med antipsykotisk medisin, og sikkert flere med beroligende. Jeg utagerte mye, fordi jeg var redd, og derfor ble det mye tvangsbruk rettet mot meg også. Jeg husker, som om det skulle vært i går, følelsen av å ligge på gulvet med 4 menn oppå meg og en som satte sprøyter i hofta mi. Det er ikke en morsom opplevelse, det er noe jeg ikke unner noen.

I mitt tilfelle var det viktig med bruk av tvang. Jeg hadde nok ikke sittet her og skrevet denne bloggen om det ikke var for at jeg var under tvang lenge. I flere år hadde jeg stemmer som nektet meg å ta medisiner. I flere år fikk jeg mesteparten av medisinene mine i sprøyteform. Og det var ikke noe annet å gjøre med det. Jeg vet at mange mennesker er imot tvang, og at det føles veldig som et overtramp for en stor del. Det føltes som et overgrep for meg og, men uten hadde jeg vært død. Og det er ikke noe jeg bare skriver for å være pro-tvang. Jeg hadde ikke overlevd. Rett og slett.

Jeg er imot at mange mennesker som ikke trenger tvangsinnleggelser blir lagt inn på tvang, når de egentlig vil legges inn frivillig. Jeg synes det blir brukt for mye tvang i psykiatrien, men, det er et men her. Mange trenger det. Mange ville være døde om den loven ikke ble fattet. Og jeg skjønner hvertfall at det ble brukt ovenfor meg. For jeg trengte det – da – ikke nå..

Hvordan oppleves psykose?

Publisert 27. juli 2010 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE , Psykose 12 Comments
Stikkord: angst, psykose

Jeg har vært psykotisk i mange år av mitt liv. Jeg var psykotisk så og si fra 15års alderen helt til jeg fikk diagnose og medisiner som 18åring. Det var en underlig opplevelse å være psykotisk. For meg var det ikke spesielt morsomt. Jeg var konstant redd. Redd for andre mennesker, for at noen skulle komme og ta meg, eller for videokameraer o.l. som jo var hallusinasjoner. Jeg var overbevist om at jeg var forfulgt og at jeg hadde en kode inni kroppen. Det var mye pga denne fiktive koden at jeg kutta meg, fordi jeg ville ha den ut av kroppen.

Link

Jeg begynte å ha symptomer på psykose / schizofreni som 12-13åring. Jeg begynte å se annerledes på verden. Jeg kunne sitte og se på hendene mine i timesvis, og lure på om de egentlig var en de av meg, og om jeg egentlig var en del av verden, eller om jeg ikke var et menneske, med følelser som andre mennesker har. Jeg var ikke redd på den tiden. Ordet jeg vil bruke er kanskje undrende.

Jeg begynte å høre stemmer som 15åring. Jeg hadde navn på dem, fordi jeg kunne se dem. Jeg trodde de var vanlige mennesker, samtidig som jeg et eller annet sted visste at jeg var den eneste som kunne se/høre dem. Derfor var jeg utvalgt. Jeg var spesiell. Jeg kunne ikke dø. Jeg trodde jeg kunne gjøre alt mulig med meg selv, uten å dø. Jeg var kjemperedd, og gikk derfor på veldig høye doser medisiner.

Jeg tror alle har sin versjon av psykose, men hovedordet mitt om det er “redsel”. En redsel som førte til veldig mye dumme handlinger. En ubegrunnet redsel også. Fordi jeg var ikke udødelig – og jeg skulle ikke myrdes..

Psykiatrifilmer og bøker

Publisert 27. juni 2010 Boktips , Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 14 Comments

Jeg har fått noen spørsmål om å lage en liste over psykiatrifilmer og bøker jeg vet om. Jeg har nok ikke sett alt, eller lest alt, men dette er hvertfall et knippe bra filmer/bøker:

Bøker:

Jeg lovet deg aldri en rosenhage – Hannah Green

De gales hus – Karin Fossum

I morgen var jeg alltid en løve – Arnhild Lauveng

Unyttig som en rose – Arnhild Lauveng

Gjøkeredet – Ken Kesey

Prozac Nation

Ung Jente – Meg, Hannah Petrie

Farger å fly mot – Lise Hetland (Dikt – Jeg har ikke lest den)

Boka mi.

Film:

De gales hus

I never promised you a rose garden

Girl – Interrupted

Gjøkeredet

A beautiful mind

Himmelfall

Prozac Nation (Har ikke sett den, bare lest boka)

Dette er bare noen av de mange. Men det er bra filmer og bøker – som fortjener å bli lest. Om noen har noen flere, så bare si ifra, så kan jeg legge dem til.. Jeg sluker alt av psykiatrifilmer og bøker, men det er ikke alltid det er helt bra for meg.. Jeg kan bli litt for opptatt av dem. Men dette er hvertfall min liste over bøker og filmer jeg setter pris på, og som i tillegg handler om psykiatri.

Har du lest/sett noen av disse bøkene/filmene?

Jeg har ikke flere personligheter!

Publisert 25. juni 2010 Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE , Psykose 14 Comments
Stikkord: schizofreni

Jeg hører ofte mennesker si “Åh, jeg var så schizofren i går ass” eller “Hun har schizofreni, lurer på hvor mange personligheter hun har” osv i den stilen. Jeg har møtt det på skolen, når jeg møter folk som jeg ikke har sett på en stund, eller tilogmed på radioen. Jeg merker en veldig stor uvitenhet til hva schiofreni egentlig er. Veldig mange, altfor mange, tror nemlig at schizofreni er det samme som å ha multipel personlighet, altså at man har flere personer inni seg.

Googlet

Siden schizofreni-begrepet ble brukt første gang har denne sykdommen vært veldig myteomspunnet. Men egentlig er det ikke så skummelt som det høres ut som. Schizofreni er betegnelsen på mange symptomer som ofte begynner i ung voksen alder. For meg begynte det tidlig, da jeg var omkring 12 år. Mine første symptomer var at jeg trakk meg tilbake fra omverden. Jeg begynte å få en følelse av at verden ikke “stemte” eller hang på greip. Jeg kunne sitte og se på hendene mine og ikke skjønne at de var mine egne. Senere kom hallusinasjonene. Jeg begynte å høre stemmer og jeg så ting som ikke var ekte. Problemet var at jeg trodde de var ekte, og fortalte ikke om dem før jeg var rundt 17 år. Da, fordi jeg ble spurt direkte.

Schizofreni betyr det samme som spaltet sinn, men ikke i betydningen av flere personligheter. Tidligere trodde man ikke at noen kunne bli frisk av denne sykdommen. Nå vet man at man kan bli frisk. Likevel, selv om noen blir friske, er det mange som ser på schizofreni som en kronisk lidelse. Egentlig er schizofreni bare en betegnelse på en rekke symptomer. Man har ikke funnet ut hva sykdommen kommer av, og så og si ingen med schizofreni har den samme sykehistorien. Man kan se noen likhetstrekk; som stemmer, vrangforestillinger og lange sykdomsopphold, men det er flere som sliter like mye med de negative symptomene, som initiativløshet, passivitet, sosial tilbaketrekning og en manglende interesse for verden generelt. Derfor kan man ikke si at schizofrene generelt er farlige eller drapsmenn. Ja, schizofrene har drpet, men ikke særlig mye oftere enn andre mennesker. Og vi er som andre mennesker: Ingen av oss er like heller. Det er ikke som et brukket bein.

Schizofreni en den lidelsen som koster mest for helsenorge i dag. For å få ned kostnadene så er det viktig at samfunnet ikke gjør det vanskeligere enn det allerede er å ha sykdommen. Noen kommer aldri til å bli friske, nei, men noen kommer til å bli det! Jeg tror det er viktig å se på mennesker som har schizofreni og andre psykiske sykdommer som verdifulle. Som noen som kan gjøre en god jobb i samfunnet på en eller annen måte.

Det er ikke to av meg.

Jeg er et menneske.

Og det er det du trenger å vite…

Lykkepiller og redselen for det ukjente

Publisert 23. februar 2010 Angst/Depresjon/SS , Om Psykisk Helse Generelt , PSYKISK HELSE 1 kommentar

Noen ganger er jeg redd. Jeg vet ikke for hva, men jeg vet at det er noe. Jeg klarer ikke puste ordentlig. Jeg kjenner hjertet banke. Jeg får lyst til å kutte meg. Kjenne blodet renne. Da jeg kutta meg roet det meg veldig ned. Kjente endorfinene strømme gjennom kroppen. Som om de tok berg-og-dalbane i blodårene mine.

Jeg følte meg ofte som en jojo. Opp og ned. Inn og ut av sykehus. Jeg fikk spørsmål om å begynne på stemningsstabiliserende medisiner, men takket nei. Jeg ville heller gå opp og ned enn å ikke føle noe. Jeg så for meg at om jeg tok disse pillene ville jeg ikke føle noen lykke. Og jeg klarer meg ikke uten lykkefølelsen. Det er det som gjør livet verdt og leve for meg. Jeg vil heller være deppa iblant enn å være konstant på en gylden middelvei! Jeg vet det er mange som er avhengige av denne type medisiner, så forstå meg rett: Det er løsningen for mange, men ikke for meg. Problemene mine ligger i hovedsak i psykose og depresjonsproblemer, men de ville prøve stemningsstabiliserende for at jeg ikke skulle gå så langt ned.. Jeg begynte på Cipralex. Det har funka for meg. Antidepressiva.

Huff, jeg hater å tenke på at jeg går på en av de mange typene “lykkepiller”, men jeg tenker at det er bedre det – enn å ikke fungere? Jeg har lært, av psykiateren min, at lykkepiller faktisk ikke gjør deg lykkelig, men bringer deg opp til det humør-nivået som er normalt å ligge på.

Noen ganger får jeg bare lyst til å skrike. Husker jeg gjorde dte noen ganger på den institusjonen jeg var på før. Gikk bak låven og skreik. Høres sikkert idiotisk ut, men det er utrolig befriende å skrike. Når jeg flytter inn i mitt eget hus engang, tror jeg at jeg kommer til å gjøre det litt oftere!