"En gal forfatter"
Med en klump i magen reiste jeg fra sykehuset i dag. Jeg valgte å skirve meg ut nå. Det er 6 uker og 1 dag siden jeg møtte opp på mottak. Jeg valgte denne dagen selv. Jeg vet det kommer til å bli tøft de neste dagene, men jeg følte at jeg måtte ut nå – før det ble for skummelt å møte verden igjen.
Så:
Hei verden! Hva har skjedd siden sist?
Jeg har det, faktisk. En som jobber her som bygger opp selvtilliten min. Jeg har elendig selvtillit. Den har alltid vært dårlig. I dag fikk jeg tak i en penn og skrev “stygg” over hele armen. Dumt. Jeg vet. Men jeg følte meg stygg da. Jeg følte meg ikke som noe noen kan like, selv om jeg vet det er feil. “M” kom inn til meg og spurte hva jeg hadde skrevet- og jeg viste henne det. Da hun sa det ikke var sant trodde jeg ikke på henne. Jeg sa bare “nei” og snudde meg vekk. Hun gikk ut og kom tilbake med en klut, såpe og en ny penn. Vasket bort “stygg” og skrev dette inni hånda mi:
“Hannah er en fantastisk jente som er utrolig vakker :) “
Det er godt å ha en byggmester ved min side. En som kan bygge opp alt jeg har revet ned. Sammen med meg.
Rart
Å se
Hvor mange
Som er der ute
Enda…
Jeg er hjemme igjen, med over 200 bloglovin’-innlegg å lese og masse ting som skjer igjen.. Må passe litt på nå, så jeg ikke blir sittende for mye stille, som før jul… Og så skal jeg få ny behandler – igjen.. Det var litt synd, men det måtte til, da K ikke kunne følge meg til den DPS’en jeg hører til nå. Det er en lang historie, men for å gjøre den kort, så kan ikke jeg bli innlagt på samme institusjonene som de jeg jobber med/har jobbet med i boligen. Det betyr at jeg må til et annet foretak innen Vestre Viken, som det så fint heter, og det blir sannsynligvis Asker. Dette er ikke 100% sikkert enda, men de skal ringe meg, så får vi se hva som skjer..
Alt jeg vet er at jeg er ute fra Lier. Jeg har fremdeles problemer, men i håndterlig grad. Og at jeg trenger en behandler som jeg kan snakke med om en del ting jeg har inni meg enda. Så jeg håper de tar meg seriøst og gir meg en time der. Skal hvertfall på samtale der, for å se om de kan hjelpe meg.
Jeg er veldig glad for å være hjemme igjen. Har gått opp litt av sykehusmat+for mye stillesitting og var ute og gikk i over en time i dag. Det var rart for meg, å kunne gå hvor jeg ville, ikke innelåst, eller med beskjed om tur på området. Jeg gikk bare, i mine egne tanker, og klarte meg bra, selv om jeg gikk feil, på en vei jeg har gått cirka 10000 ganger. Jeg gikk under broa jeg skulle opp på, for å si det sånn! Drammen, hvor jeg bor, er jo fullt av broer. Det er så mange at de driver og bygger en til nå. Paradoksalt nok.
Jeg må beklage at jeg ikke klarer å kommentere på alle 200 innleggene, men jeg leser, og skal prøve å komme ajour så fort jeg kan..
.. Det er best slik..
Jeg fikk ikke lov å styre medisinene mine før. Jeg var ikke i stand til å ta dem selv engang. Jeg måtte få injeksjoner med medisiner i mange år. Det var derfor en utrolig lettelse da legen min i våres sa jeg kunne administrere alt av medisiner selv. Forsvarlig eller ikke? Jeg vet ikke. Men jeg har ikke tatt intox siden jeg fikk ansvaret for dem selv. Så litt ansvarlighet har jeg da vist!
Da jeg fikk utlevert dosetter var det veldig ofte feil lagt. En gang fikk jeg til og med fastmedisiner i eventuelt-dosetten. Ganske imponerende. Og ganske fatalt, om jeg hadde trengt eventuell-medisin. Heldigvis så jeg det selv, og fikk orden i det.. Jeg prøvde dose-pakk en gang. Sånne poser som apoteket lager, med de medisinene man trenger i. Jeg likte ikke det. Mye styr hver gang vi prøvde å trappe opp eller ned på medisinene. Men nå legger jeg dosetter selv. Da blir det som jeg vil ha det. Riktig.
Dette med dosetter er en facinerende greie. Da jeg var liten trodde jeg det bare var gamle mennesker som hadde dosetter. Jeg hadde nesten ikke sett en eneste en, men nå, føler jeg det er rart å reise et sted uten. Jeg har jo gått på medisiner siden jeg var 15-16 år, så det er kanskje ikke så rart! Jeg liker å pynte dosettene. De jeg har nå er ikke så gamle, så det er bare en som har klistremerke på seg.
Jeg har en medisineske. Der ligger alt jeg kunne trenge av medisiner. Alt fra smertestillende til antipsykotiska til Hello Kitty plaster!
Går du på medisiner?
Jeg var også en av dem som gikk med “Love” på armen i går.
13. november er en dag hvor mennesker oppfordres til å skrive “LOVE” på armen. Dette er en bevegelse som vil vise håp og hjelpe folk rundt om i verden å få hjelp med problemer som selvskading, depresjon, selvmordsproblematikk og avhengighet.
Skrev du “LOVE” på armen i går?
Jeg var en periode veldig redd for å si at det gikk bra med meg. Jeg var redd for at jeg ikke kom til å få den støtten jeg ellers fikk, som alvorlig psykisk syk. For det er ikke å underdrive og si at man faktisk får ganske mye oppmerksomhet som syk. Særlig når man er innlagt.
Jeg er en sånn person som alltid har svingt veldig. Jeg kan være klin psykotisk og ikke reagere normalt på noe, og tre dager etterpå, med antipsykotisk i kroppen, være en helt annen.. Jeg kan ha en dag som går rett vest, og føle meg mye bedre dagen etter..
Jeg følte veldig, særlig på akuttenhetene jeg har vært på, at man måtte være veldig syk for å være der. Jeg var veldig syk. Jeg husker det godt, hvor redd jeg var, og hvor stemmepreget jeg var. Jeg skjønte kanskje ikke hvor syk jeg egentlig var, der og da. Jeg hadde jo like mye rett som de andre til å være der, selv om jeg selv følte at jeg ikke var så syk. Likevel var det skummelt å si at man hadde det bra. Det var skummelt å være frisk. For hvordan er man da? Hvordan takler man livet som frisk?
Jeg tror man må øve seg. Øve seg på å si til folk som spør om hvordan det går, at jo: det går faktisk ganske bra nå. Det er ikke så ille å være Hannah lengre, men jeg trenger deg fordet. Jeg trenger noen ganger å få gråte, eller få en klem, selv om jeg ikke er så syk som jeg var.
Når man er psykisk syk over tid, vil verden fortone seg mer og mer vanskelig å håndtere. Jeg hadde det hvertfall sånn, og jeg har sett det mange ganger hos andre. Det blir skummelt å møte verden, og si at: Jo, det går bra.I mange år var disse fire ordene ikke tilstede i min hjerne:
Hva ser du når du lukker øynene? Hva jeg ser, avhenger mye på om jeg er psykotisk eller ikke. Når jeg er psykotisk eller redd, så er det akkurat som om jeg ikke klarer å lukke dem ordentlig, for selv om de er igjen, så ser jeg ting på innsiden av øyelokkene. Jeg liker ikke å lukke øynene når jeg er psykotisk, for jeg er redd for at noen skal komme å ta meg. Selv om jeg prøver å sove, så klarer jeg ikke, før jeg er kjempesliten og sovner av utmattelse.
Men nå. Nå som jeg er i god form. Nå liker jeg å lukke øynene. Jeg liker å sove. Særlig når jeg drømmer morsomme ting. Ting som ikke skremmer. Jeg har sovet ganske godt de siste nettene, og nå gleder meg meg til å legge meg igjen. Ikke som for noen uker siden, da jeg var redd for hallusinasjonene og mørket.
Så nå skal jeg gå og legge meg.
Drømme fine drømmer.
Og ikke stå opp,
før i morgen.
Uthvilt.
Klar for en ny dag.
Jeg vil ikke dø lenger. Jeg har noe å leve for. Jeg har noen å leve for. Da jeg var tenåring turte jeg ikke annet enn å ønske å ta livet av meg. Jeg hadde det vondt. Nei; jeg hadde det jævlig. Rett og slett.
Jeg husker jeg så Ringenes Herre på kino. Den første filmen. Jeg var deppa etterpå, for jeg ville så gjerne se slutten av film-triologien, men så visste jeg at jeg ikke fikk sett den. Jeg kom til å dø før den tid. Jeg var 100% sikker på dette. Nå er det mange år siden jeg så den siste Ringenes Herre-filmen og jeg lever enda. Jeg er levende. Jeg puster og jeg føler. Det er fantastisk. Jeg er så glad for at ikke stemmene fikk dratt meg så langt ned at jeg døde av det..
Jeg klarte ikke å legge noe særlig med planer, for jeg visste ikke hva som kom til å skje i det neste minuttet. Jeg levde fra sekund til sekund, og det var veldig slitsomt. For meg og de rundt meg. Jeg følte vel egentlig at jeg ikke var et bra nok menneske til å få lov til å fortjene å leve. Det er vondt å skrive her, men jeg hadde ikke noe bra liv. Jeg hadde det ikke bra med meg selv. Når jeg ser tilbake på tiden jeg var så syk, så tenker jeg tilbake med en følelse av håpløshet. Jeg kunne ikke bli bra. Jeg kunne ikke leve. Og jeg kunne hvertfall ikke leve og faktisk fortjene det.
I kveld, så sitter jeg her i andre tanker. Jeg tenker at selv om jeg ikke er perfekt på noen måte, så fortjener jeg et liv. Jeg fortjener å ha det godt. Og jeg fortjener å ikke være redd.
Det er ikke en lett kamp. Jeg kjemper mot stemmene daglig. Jeg kjemper mot lysten til å skade meg, daglig. Og jeg kjemper min kamp mot å få et bedre liv..
Jeg levde i min egen boble i mange år. Den var ikke lyserosa, men heller mørk og skummel. Jeg ville ikke være i den, men veggene var tykke og jeg hadde ikke noe annet enn mine egne hender å rive den i stykker med. Jeg husker fra den tiden at jeg aldri trodde jeg skulle overleve. Da jeg så den første Ringenes Herre filmen på kino husker jeg at jeg var lei meg. Det var over 2 år til siste film, og jeg var 100% sikker på at jeg aldri fikk sett den…
Jeg levde fra sekund til sekund. Ble revet i biter av dårlig impulskontroll. Jeg har dårlig impulskontroll enda, men det er noe jeg jobber med. Jeg kunne ta masse piller en kveld, fordi jeg hadde angst, og så komme på sykehuset og bli pumpa, uten egentlig å ville dø. Jeg ville bare ikke være redd mer..
Men jeg står her i dag. Jeg ser utover verden og er ikke lenger i en svart, seig boble, jeg ikke kommer ut av. Jeg fikk nemlig hjelp til å ødelegge den boblen. Jeg hadde plutselig noe å leve for. Jeg ville bli frisk. Jeg ville klare det! Og det er det som er så viktig. Å ha noe å leve for…
Det går opp og ned enda. Noen dager kan være et rent helvete. Den siste tiden har vært det. Jeg har smakt på noen av de gamle følelsene, og blitt redd av dem. Men akkurat nå. I dette sekund, er jeg litt mer optimistisk. Morgendagen kan være vond, det vet jeg ikke noe om, men jeg har det bra akkurat nå…
Navn: Hannah
Bor: I Drammen
Jobber: I Drammen Kommune Som MB'er og Som Foredragsholder/Forfatter
Sykdom: Paranoid Schizofreni
Behandlere: OP og G
Ord Om Hannah: Farger. Alternativ stil. Body Modificaitons. Skrive. Hello Kitty. Goth. Scene. Regnbuen. Kimmidolls. My Little Pony. Rosa. Svart. Super Mario. WoW. Foto. Spise sunt. Kjøpe søte ting. Cupcakes. ♥
Lese Mer Om Meg: Se på "Om Hannah" Under Headeren Da Vel!
Følg Meg:
