Jeg har mange gode mennesker i livet mitt. Mennesker jeg har elsket hele, deler eller brøkdeler av livet mitt. Noen har forlatt meg, naturlig eller unaturlig. Mesteparten er her enda. Jeg sier ikke alltid så mye om det men jeg har en tendens til å overanalysere, gnure og gnikke på små eller større ting i livet som jeg ikke kan gjøre noe, nada, niks med. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med det. Mesteparten er historie som ikke kan forandres uansett, men jeg gjør det likevel. Jeg husker setninger folk slengte etter meg i skolegården, som om det var i går. Men jeg husker kanskje ikke smilet mamma sendte meg i dag morges. Det er noe inni meg – som ikke vil at jeg skal… Som ikke vil at jeg skal gi slipp. Jeg har mistet mange jeg trodde var venner oppigjennom. Jeg har også klart å tilgi og begynne på nytt. Jeg veier mine ord nå, når jeg skriver dette. For jeg vil ikke at noen skal misforstå. Men den depresive delen av meg, den overanalyserende delen av meg, den siden av meg som er redd for å være alene, den siden av meg som hindrer meg i å gjøre ting jeg vil gjøre – fordi “jeg ikke klarer det uansett”, den regjerer i brystet mitt. Og dessverre også i hodet, veldig ofte. I det siste har jeg tatt meg selv i å ligge med noe som føles ut som en stein i mellomgulvet fordi jeg er redd for å miste, og fordi de andre faktorene jeg nevnte regjerer. Når steinklumpen i magen kommer – pleier jeg å legge meg med noe over meg og lukke verden ute. “Under teppet har jeg kontroll” men kontrollen min ligger så fjernt unna noe som heter et teppe; og at jeg ikke kan se det!? For inni der er det en liten usikker jente som ikke egentlig tørr å stå foran andre og holde foredrag. Som ikke tørr å si “jeg elsker deg” til den hun elsker. Som ikke tørr å le av stemmene. En jente som lider av “flink jente” syndromet og ikke kommer seg ut av seg selv. Nå tenker du sikkert at: Dette er ikke Hannah som jeg kjenner, for hun holder jo foredrag, hun ler og smiler, hun.. Ja hun..(..)
Nå i kveld sitter jeg med tårer i øynene og klump i magen. Jeg vet hvorfor. Jeg takler det. Men jeg hater det. Jeg ligger i senga under dyna og prøver å presse følelsene bort. De vonde følelsene som jeg ikke klarer å sette ord på. Følelsene som noen ganger trigger stemmene så mye mer enn nødvendig. Jeg vil gråte men tårene kommer ikke.
Dette er ting som ødelegger hverdagen min. Følelsen av å ikke mestre. Følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å aldri aldri aldri være bra nok for meg selv. For dommeren inni meg har gitt meg en livtidsdom som forsvareren min ikke klarer å gjøre noe med. Aktor ler, jeg, jeg klarer ikke gråte engang. Dommeren min gjør det vanskelig for meg å bevege meg ute. Jeg er redd for at folk skal se rart på meg, stirre, eller le. Dommeren min gjør det også vanskelig for meg å kose meg i mitt eget selskap. Jeg sliter så mye med å klare og være alene at jeg blir syk i forsøket. Og spiralen går nedover. Ikke opp, eller bort men ned, og jeg har innsett at jeg må gjøre noe med det. Derfor har jeg bestemt meg for dette:
For å forklare bildet: Dette skrev en ung jente i mammas notatbok på fotoskolen i England. Hun mente vel at mamma burde kose seg litt og ikke bare jobbe. Med endel skrivefeil skrev hun det ned, noe som i hennes hode vel betød: Do not take life to seriously, let it fly. Ved siden av var det tegnet et par ballonger.
Jeg er ikke et fullstendig godt menneske, som bare tenker på andre hele tiden, og som bare tenker gode tanker om alle. Jeg har min sti og ta, andre har en helt annen. For å ikke kjede meg kvakk ihjel på Lier har jeg begynt med noen nye ting. Jeg maler, tar bilder, går turer og prøver å lære meg å skate. Jeg vil ikke bruke brettet til å stå i ramper o.l. men et fremkomstmiddel fra avdelingen på Blakstad til feks buss eller butikk (som er et lite stykke unna) uten å måtte ta med noe så stort som en sykkel. Brettet kan man jo bare ta under armen. Jeg tenkte først på rollerblades, men så er det jo ikke lov å gå på det i butikker o.l. og da må jeg ha med meg sko å skifte med osv…. Dessuten rimer lett og brett. Jeg fikk et tips av en bekjent som kan litt om dette å kjøpe et Penny-brett. Han sa de var gode. Jeg falt pladask for dem pga fargene. Så nå eier jeg et lilla skateboard, og om du ser noe kave i en busk så hjelp meg ut av busken og opp på brettet igjen.
PS: Mamma krevde at jeg kjøpte meg sikkerhetsutstyr. Det er gjort.
PPS: Mamma tror jeg kommer til å dø av dette. Det har ikke skjedd enda.
PPPS: Jeg tror det er litt dumt at jeg ikke har livsforsikring ;P
PPPPS: Da jeg var liten hadde jeg en pingvin som het Penny the penguin.
