Arkiv for kategorien 'Spiseproblematikk'

“Alt jeg kan gjøre er å være et godt menneske, mot andre og meg selv”

Jeg har mange gode mennesker i livet mitt. Mennesker jeg har elsket hele, deler eller brøkdeler av livet mitt. Noen har forlatt meg, naturlig eller unaturlig. Mesteparten er her enda. Jeg sier ikke alltid så mye om det men jeg har en tendens til å overanalysere, gnure og gnikke på små eller større ting i livet som jeg ikke kan gjøre noe, nada, niks med. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med det. Mesteparten er historie som ikke kan forandres uansett, men jeg gjør det likevel. Jeg husker setninger folk slengte etter meg i skolegården, som om det var i går. Men jeg husker kanskje ikke smilet mamma sendte meg i dag morges. Det er noe inni meg – som ikke vil at jeg skal… Som ikke vil at jeg skal gi slipp. Jeg har mistet mange jeg trodde var venner oppigjennom. Jeg har også klart å tilgi og begynne på nytt. Jeg veier mine ord nå, når jeg skriver dette. For jeg vil ikke at noen skal misforstå. Men den depresive delen av meg, den overanalyserende delen av meg, den siden av meg som er redd for å være alene, den siden av meg som hindrer meg i å gjøre ting jeg vil gjøre – fordi “jeg ikke klarer det uansett”, den regjerer i brystet mitt. Og dessverre også i hodet, veldig ofte. I det siste har jeg tatt meg selv i å ligge med noe som føles ut som en stein i mellomgulvet fordi jeg er redd for å miste, og fordi de andre faktorene jeg nevnte regjerer. Når steinklumpen i magen kommer – pleier jeg å legge meg med noe over meg og lukke verden ute. “Under teppet har jeg kontroll” men kontrollen min ligger så fjernt unna noe som heter et teppe; og at jeg ikke kan se det!? For inni der er det en liten usikker jente som ikke egentlig tørr å stå foran andre og holde foredrag. Som ikke tørr å si “jeg elsker deg” til den hun elsker. Som ikke tørr å le av stemmene. En jente som lider av “flink jente” syndromet og ikke kommer seg ut av seg selv. Nå tenker du sikkert at: Dette er ikke Hannah som jeg kjenner, for hun holder jo foredrag, hun ler og smiler, hun.. Ja hun..(..)

Nå i kveld sitter jeg med tårer i øynene og klump i magen. Jeg vet hvorfor. Jeg takler det. Men jeg hater det. Jeg ligger i senga under dyna og prøver å presse følelsene bort. De vonde følelsene som jeg ikke klarer å sette ord på. Følelsene som noen ganger trigger stemmene så mye mer enn nødvendig. Jeg vil gråte men tårene kommer ikke.

_MG_4401

Dette er ting som ødelegger hverdagen min. Følelsen av å ikke mestre. Følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å aldri aldri aldri være bra nok for meg selv. For dommeren inni meg har gitt meg en livtidsdom som forsvareren min ikke klarer å gjøre noe med. Aktor ler, jeg, jeg klarer ikke gråte engang. Dommeren min gjør det vanskelig for meg å bevege meg ute. Jeg er redd for at folk skal se rart på meg, stirre, eller le. Dommeren min gjør det også vanskelig for meg å kose meg i mitt eget selskap. Jeg sliter så mye med å klare og være alene at jeg blir syk i forsøket. Og spiralen går nedover. Ikke opp, eller bort men ned, og jeg har innsett at jeg må gjøre noe med det. Derfor har jeg bestemt meg for dette:

Untitled 2

For å forklare bildet: Dette skrev en ung jente i mammas notatbok på fotoskolen i England. Hun mente vel at mamma burde kose seg litt og ikke bare jobbe. Med endel skrivefeil skrev hun det ned, noe som i hennes hode vel betød: Do not take life to seriously, let it fly. Ved siden av var det tegnet et par ballonger.

Jeg er ikke et fullstendig godt menneske, som bare tenker på andre hele tiden, og som bare tenker gode tanker om alle. Jeg har min sti og ta, andre har en helt annen. For å ikke kjede meg kvakk ihjel på Lier  har jeg begynt med noen nye ting. Jeg maler, tar bilder, går turer og prøver å lære meg å skate. Jeg vil ikke bruke brettet til å stå i ramper o.l. men et fremkomstmiddel fra avdelingen på Blakstad til feks buss eller butikk (som er et lite stykke unna) uten å måtte ta med noe så stort som en sykkel. Brettet kan man jo bare ta under armen. Jeg tenkte først på rollerblades, men så er det jo ikke lov å gå på det i butikker o.l. og da må jeg ha med meg sko å skifte med osv…. Dessuten rimer lett og brett. Jeg fikk et tips av en bekjent som kan litt om dette å kjøpe et Penny-brett. Han sa de var gode. Jeg falt pladask for dem pga fargene. Så nå eier jeg et lilla skateboard, og om du ser noe kave i en busk så hjelp meg ut av busken og opp på brettet igjen.

PS: Mamma krevde at jeg kjøpte meg sikkerhetsutstyr. Det er gjort.

PPS: Mamma tror jeg kommer til å dø av dette. Det har ikke skjedd enda.

PPPS: Jeg tror det er litt dumt at jeg ikke har livsforsikring ;P

_MG_4393

PPPPS: Da jeg var liten hadde jeg en pingvin som het Penny the penguin.

En liten emo-engel i alt lyset

Jeg har holdt meg litt unna i det siste. Prøvd å fokusere på positivitet. Prøve å snu tunge dager til litt lysere dager-med hell og uhell. Jeg har vært på Kunstkilden – malt bilder – vært med i samtaler om alt mulig rart, og, hatt det bra. Samtidig lurer spøkingene. Jeg har gjort masse positivt, har masse å se fram til, samtidig som noen ting går rett vest. Men: for å fokusere på det positive, her er mitt første maleri fra kunstkilden!

CYMERA_20130115_144535

En liten trist engel.

I dag er en god dag. Og det må jeg prøve å holde fast i. Før det glipper (…)

Am I?

“Er jeg levenede? Er jeg død? Jeg vil gråte, men kroppen produserer ikke tårer mer. De er tørket inn. Sahara. Bortevekk.”

Am I?

Jeg spør deg direkte. Du behøver ikke svare, men om du svarer så svar hvertfall med sannhet i øynene og snille ord i munnen. Jeg trenger en klem. Jeg trenger en liten opptur nå. Noe fint. Noe som er ektefølt godt. Ikke egoistisk eller falskt. Men en venn i nøden er en venn som står med deg. I det vonde. I det gode. Og ikke bare i en falsk godhet. En godhet som i bunn og grunn ikke er god. Fordi? Den er falsk. Og da er den ikke ekte.

Jeg er spøkefuglen. Den som prater mye. Ler. Men inni meg er jeg en liten redd spurv, som kjemper om livet. For jeg har falt ut av redet! Jeg ligger på den harde kalde asfalten. Noen, kom og bær meg inn. Stryk over fjærene mine. Gi meg mat. Om det så bare er snegler.

Og nå vil jeg gråte. Jeg vil legge meg i noens fang og grine. Jeg kjenner tårene presse på fra innsiden. Men de er ikke der. For jeg slipper dem ikke fram. Jeg skal ikke gi meg. Jeg skal kjempe. ’till the better end I fill fight thy. Men om du er der. Og ser meg. Så gi meg en klem. For spurven trenger varme. Den klarer seg ikke alene.

Tomorrow it all will be gone

Sannheten. Den nakne, vonde og ærlige. Ensomheten i alt sammen. Min kamp. Min jobb å gjøre. Men orker jeg? Klarer jeg? Jeg klare. Jeg kjempe. Jeg må så mange ting. Men aller helst vil jeg ligge i senga. La verden smyge seg rundt soverommet uten å ta del i den. For verden er et tøft sted å være. Jeg er bare meg selv. Det fører med seg smerte og paranoia. Ser de på meg fordi jeg er feit? Ler de av meg eller har de en samtale gående som ikke innbærer meg i det hele tatt? Stirrer de fordi de synes det er fint eller fordi jeg er stygg? Så mye usikkerhet. Dårlig selvbilde? Check Dårlig selvtillit? Check. En følelse av å aldri bli bra nok? Check.

Jeg skulle så inderlig ønske at ikke det ikke betød noe. At det ikke var “Hannah klarer alt Hannah” som styrte hele tiden. Kanskje kanskje kunne jeg si til meg selv at: Ja du var hjemme fra jobb, men du er ikke et dårlig menneske fordetom. Ja du veide 100 gram mer enn i går, men du er ikke større enn i går fordet. De 100 grammene er tilfeldig. Jeg er så lei av “Mat er medisin”-tanken jeg blir bedt om å tenke i behandlingen. Jeg skulle bare ønske at jeg var flink nok.

Når alt føles feil må man noen ganger bare løfte hodet og se opp

Det føles som om hodet mitt sprenger iblant. Den dårlige selvfølelsen og selvtilitten tar opp plassen. Jeg føler meg stor, som en medium hest, og alt føles bare feil – kroppsmessig. I dag er en sånn dag, hvor jeg prøver å tenke at “du ser bra nok ut-du er bra nok”, men så bare faller det sammen. Paranoiaen tar over og jeg tenker: “Alle ser på meg og synes jeg er stygg”. Stemmene hvisker: “Det er sant – det er sant”. Flink pike syndromet kaster seg på min lille forsvarsvegg og jeg kjenner hvordan jeg skulle ønske jeg var litt mer normal. At jeg hadde en 100% stilling, og taklet det. At jeg ikke hadde sånne slemme tanker om meg selv, hele tiden. Jeg har jo mange rundt meg som sier jeg er OK/bra, men jeg føler det ikke selv. Hver bemerkning klarer jeg å vri i en negativ retning. Selv om jeg smiler og sier takk, tenker jeg (og dette er jeg ikke stolt av) at jeg ikke kan stole på det de sier. De sier det for å være snille…. Og så videre…

Jeg trenger virkelig å bli tynnere

Jeg trenger virkelig å bli bedre

Jeg trenger virkelig å bli perfekt

Men er det et liv?

Er det bra nok da?

Neppe.

For mine indre “stemmer” (som forøvrig ikke har noe med psykose-stemmene å gjøre-de er som alles indre stemmer) er ikke noe snille med meg. De vil meg ikke vel. De spiller ikke på mitt lag. Laget de spiller på er Hannahs ærkerival, og de vinner, hver gang. I begynnelsen var laget “Hannah” elendig. De tapte 50-0. Nå er det mer 50-9. Jeg slipper alle de vonde tankene inn, men i 9 av 50 tilfeller klarer jeg å riste dem av meg. Likevel gjør de 41 andre så inmari vondt. Men jeg må passe på at jeg fokuserer på de 9, og ikke de 41, selv om de er i overtall skal de ikke vinne!

Takk for at du fikk meg til å le..

I dag under middagen skjedde noe som ikke har skjedd mens jeg har vært her. Jeg lo mens jeg spiste! Måtte bare fortelle det… Det har vært vanskelig å forholde seg til fulle matsaler med masse mennesker, mat jeg ikke er vant til å spise, osv. I dag kom en fyr på jobb som jeg stoler på. Det var så godt å bare vite at jeg kunne slappe av..

Så skulle vi spise middag. Han ble ferdig ganske fort, mens jeg spiste enda, og så begynte han å fortelle vitser og morsomme historier, og jeg fikk nesten latterkrampe.. Det var så deilig. Jeg følte i noen millisekunder at alt var åkei. Og det er en stund siden sist…..

Hun var alltid så redd

Hun satt i hjørnet av stua. På gulvet, gjemt mellom sofaen og veggen. Det var alltid noen som skulle se henne. Personen som skulle se henne stod over henne og messet om at vanlige folk ikke satt på gulvet men i stoler. Men gulvet var det eneste trygge. Man kan ikke falle lenger enn gulvet.

Vaktskifte.

En ung mann kommer inn. Han setter seg ned på gulvet ved siden av henne. Hun ser opp fra det punktet hun har stirret på siden tidenes morgen. Han ber henne bli med inn på rommet. Stemmen er så trygg. Så bestemt men likevel ydmyk. Hun reiser seg for å bli med inn, men idet hun står oppreist blir alt svart. Øynene hennes ser ikke lenger det trygge men kun mørke. Hun faller.

I fallet vinner kontrollen. Matmonsteret. Tankene hennes, som ikke er enige med legens kostliste. Hun kjenner en trygghet i disse tankene. En trygghet de kaller falsk, men som alltid har vært med henne, og som ikke viker fra.

Hun åpner øynene og den unge mannen står over henne. Holder henne i hånden. Hun kjenner tårene presse på. Klarer å holde dem tilbake, mens hun sier:

“Jeg er redd”

Hannahs hemmelighet

Jeg var 12 år. Hadde ingen venner. Ble mobba for at jeg var feit, og gikk mye alene. Det var da jeg sluttet å spise på skolen. Jeg sultet meg gjennom skoledagen, og hoppet ofte over både frokost og lunsj. I perioder stoppet alt opp og jeg klarte ikke spise noe som helst. Jeg følte en slags rar kontroll over situasjonen så lenge jeg klarte å ikke spise.

Jeg var 15 år. Ble lagt inn på psykiatrisk avdeling for første gang. Stemmene var der, og alt tydet på psykose. Ingen så at jeg snek unna maten, eller kasta opp.

Jeg var 19 år. Livet var et helvete. Jeg overspiste og kasta opp nesten hver dag. Hadde eget toalett på rommet og ingen merka noen ting. Bare at jeg spiste mye.

Jeg er 25-26 år og får en spiseforstyrrelsesdiagnose, men tørr ikke si det til noen. Føler at folk kommer til å følge med på hva jeg spiser og at kontrollen min kommer til å glippe. Jeg har skrevet blogg i 2 år, men aldri nevnt maten. Det har vært noe som har vært mitt. Mitt eget. Ingen har fått vite noe. Jeg åpnet meg for behandleren min og han ble bekymret.

Det er ikke alltid at man vet alt om en person fordi man leser bloggen de skriver. Det er mye ved meg som jeg ikke skriver om, fordi jeg føler at det er vanskelig – og veldig sårt for meg. Jeg er redd for å få sånne kommentarer som den “E” skrev på bloggen i dag. Og jeg vet ikke om jeg tørr å skrive mer om dette problemet nå. Jeg er så langt nede at sånne kommentarer ikke er konstruktive. Hadde jeg vært i god form nå, hadde det gått greit, men akkurat nå er jeg veldig veldig sliten.

Når alt klusser seg til..

Noen ganger er det godt å ta en pasue fra verden. En verden som er fin og god, men slitsom. Jeg hoppet av toget og venter nå på neste. Jeg vet ikke når det kommer, men jeg håper det går litt oftere enn bussen til Hurum.

[En jente sitter og ser opp på himmelen. Den er hvit.]

Aint life a mystery?

Noen tar mat for godt. De tenker ikke spesielt over temaet mat, annet enn hva de skal lage til den evindelige middagen. Jeg har aldri tatt mat for godt. Jeg har et hat-elsk forhold til det, men det har ikke blitt oppdaget av hjelpeapparatet pga min andre diagnose: schizofreni.

Nå skal dette jobbes med. Jeg skal ikke la det være et problem for meg mer. Jeg har fått en behandler på DPS i tillegg til den vanlige behandleren min. Hun er veldig hyggelig, og jeg håper vi kan samarbeide godt om dette her. Akkurat nå er jeg sykemeldt fra jobb, og skal jobbe med alt som skjer. For i tillegg til mitt elsk-hat forhold til mat så trapper jeg ned på psykosemedisinene jeg har gått på i mange år. Det er mange som mener at dette bør gjøres på sykehus. Jeg har likevel prøvd hjemme og det har gått greit. Men nå må jeg slappe av litt. Jeg satt og leste på et innlegg jeg skrev og publiserte i sommer. Der skrev jeg at jeg skulle være mer åpen og skrive om det som betyr noe for meg i hverdagen. Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal skrive om dette her med mat, og jeg kommer til å være veldig forsiktig med hva jeg skriver, men jeg vil altså begynne å skrive litt om det…. Om mine tanker, og fremgangen. Jeg vet at det er mange som sliter med mat der ute, og jeg synes dere er tøffe som tørr å skirve om det. For meg har alltid problemet vært psykose, og det er veldig uvant å skrive om ting som ikke er tilknyttet det.

Grunnen til at jeg sliter med dette vet jeg ikke enda. Jeg vet bare at så lenge jeg har levd har jeg hatt perioder med overspising og perioder med altfor lite mat. Det gjør meg ikke utilregnelig. Jeg er meg, men med en ekstra ballast i ryggsekken. Jeg er langt ifra undervektig, men jeg velger å gjøre noe med dette nå, før det går for langt.

“I need you to know
I’m not through the night
Some days I’m still fighting to walk towards the light
I need you to know
That we’ll be okay
Together we can make it through another day”

(Superchick-Courage)


Follow on Bloglovin

Følg meg med Instagram, Bloglovin eller Flickr?

Follow on Bloglovin

Copyright

Denne bloggen skrives av ©Hannah Petrie, noe som betyr at du ikke kan kopiere noe av tekst eller annet, uten tillatelse. Bildene som ikke er mine, er linket til.

Liker du bloggen min? Motta mail hver gang jeg oppdaterer <3

Bli med 523 andre følgere

Livet går opp og ned…

Copyright (c)Hannah

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Aya ♥ Suki ♥ Tamotsu♥Samara♥Sho

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Takk til:

Design: http://arikanne.com

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 523 andre følgere