Hannahs Blogg

Når mennesker ikke vil deg vel

hannahpetrie — Sun, 16 Jun 2013 15:17:35 +0000

Jeg blir mer og mer sikker på at jeg tok rett avgjørelse.

Har du opplevd noe lignende på blogg/face/internett generelt?

Et år eldre? Eller bare en dag?

hannahpetrie — Sat, 15 Jun 2013 01:51:13 +0000

Jeg hadde bursdag den 13ende. Jeg hater å ha bursdag på sykehus, men heldig som jeg var fikk jeg besøk av kjæresten min på kvelden og vi var ute sammen. Jeg hadde også mini-monster-bursdag. Dvs, vi var tre monstre. To store og en lita jente, som jeg har blitt glad i. Dagen gikk fra gråt, til glede. Fra glede til gråt igjen. Jeg har gått på antidepressiva i 13 år, og for noen dager siden var jeg ferdig med nedtrappingen. Det er følelser overalt nå. Og jeg gråter mye. Men det er faktisk godt det og. Selv om det blir litt for mye av det gode iblant. Forrige søndag hadde vi invitert til hagefest. Først og fremst for å feire sommeren, men også for å feire meg. Jeg fikk masse fint, og det var så gøy for meg å se at mennesker jeg har hatt i livet mitt både lenge og vel, ikke vet hvem hverandre er. Alle er jo folk jeg bryr meg om, og det var godt å se alle sammen sammen – i hagen til mamma.

Klokken 08.52 tikket sms nummer en inn på telefonen. Det var verdens beste svigermor som ville ønske meg en god dag. Og etter det gikk det slag i slag. (Hø! Det rimte)

Ser noen hjertet i bildet?

Det er ingenting å være redd for

hannahpetrie — Fri, 07 Jun 2013 09:11:03 +0000

Jeg ser det hvite i øyet ,

Jeg ser det sorte i sjelen,

Jeg ser et tempel mellom trærne,

Jeg ser et tårn i mange farger.

Ta meg imot om jeg faller,

Ned blandt menneskene,

Vi er ikke lenger elsket her

Jeg ser det gode i det onde,

Jeg ser den gyldne kjærne ,

Jeg ser et rom med nakne vegger,

Jeg ser en mann med mange armer.

(Seigmen)

Jeg ser meg selv dobbelt. Jeg ser meg selv i en sårbarhet som gnager. For jeg er redd. Uansett om jeg ikke vil. Om dagene går jeg i sirup. Det klisterer seg til føttene mine. Gjør det vanskelig å gå framover, eller bakover. På stedet hvil, står jeg og venter på at noen skal vaske av meg sirupen så jeg kan løpe. Men det er ingen som gjør det her. De venter på meg, og på spørsmålet mitt om en bøtte med såpevann og en klut. Og da kanskje, da kan det komme en hjelpenede hånd- men å få bort sirupen er min jobb, for det er jeg som tråkka i den. Det er jeg som satt meg fast.

Hjernen er alene

hannahpetrie — Mon, 27 May 2013 19:59:17 +0000

Jeg ser på ham. Kroppen min skjelver. Et barberblad i hver hånd. Han sitter helt rolig, ser på meg og stiller meg spørsmål. “Jeg vil bare ha trøst.”, tenker jeg. Men det får jeg ikke. “Alle mennesker er i bunn og grunn alene” sier han. Enda et “spark i magen” føler noe inni meg. Men, men, men det er jo rett?

Jeg føler meg oversett. Alene. “Alle vil gjøre det fra tid til annen” – sier de da til mine frustrasjoner. Hvorfor? Hvorfor er de så harde? Fordi de forteller sannheten. De pakker den ikke inn i glanspapir. De setter meg ikke i situasjoner hvor jeg overbeskyttes, fordi verden er et tøft sted å være. Verden er ikke pakket inn i glanspapir. Hvis verden er pakket inn i noe så er det verken glans, pakkepapir eller glass. For alle mennesker må føle på hvordan det er å være alene, untatt når man har fotfølge/fastvakt/kontinuerlig observasjon. Og år med dette har gjort meg avhengig. Avhengig av noe som ikke er bra – for meg. Og jeg ser det, delvis. Det blir en kamp folkens.

Velkommen til BET.

Velkommen til ditt livs kamp.

Min kamp om mitt liv.

(utsikten min fra rommet mitt)

Armen min <3

hannahpetrie — Mon, 20 May 2013 16:34:39 +0000

Det har tatt noen måneder – but here it is! Var ferdig for ca 3 uker siden, og bildene er tatt etter at tattooen grodde. Tingeling, sopphus, My little pony, Super Mario stjerna, regnbue og kveldshimmel. Takk til Charlie på Leading Light Drammen!

2 dager til BET.

Sommerfugler i magen.

Og tre nye piercinger.

“Alt jeg kan gjøre er å være et godt menneske, mot andre og meg selv”

hannahpetrie — Sat, 11 May 2013 22:40:54 +0000

Jeg har mange gode mennesker i livet mitt. Mennesker jeg har elsket hele, deler eller brøkdeler av livet mitt. Noen har forlatt meg, naturlig eller unaturlig. Mesteparten er her enda. Jeg sier ikke alltid så mye om det men jeg har en tendens til å overanalysere, gnure og gnikke på små eller større ting i livet som jeg ikke kan gjøre noe, nada, niks med. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med det. Mesteparten er historie som ikke kan forandres uansett, men jeg gjør det likevel. Jeg husker setninger folk slengte etter meg i skolegården, som om det var i går. Men jeg husker kanskje ikke smilet mamma sendte meg i dag morges. Det er noe inni meg – som ikke vil at jeg skal… Som ikke vil at jeg skal gi slipp. Jeg har mistet mange jeg trodde var venner oppigjennom. Jeg har også klart å tilgi og begynne på nytt. Jeg veier mine ord nå, når jeg skriver dette. For jeg vil ikke at noen skal misforstå. Men den depresive delen av meg, den overanalyserende delen av meg, den siden av meg som er redd for å være alene, den siden av meg som hindrer meg i å gjøre ting jeg vil gjøre – fordi “jeg ikke klarer det uansett”, den regjerer i brystet mitt. Og dessverre også i hodet, veldig ofte. I det siste har jeg tatt meg selv i å ligge med noe som føles ut som en stein i mellomgulvet fordi jeg er redd for å miste, og fordi de andre faktorene jeg nevnte regjerer. Når steinklumpen i magen kommer – pleier jeg å legge meg med noe over meg og lukke verden ute. “Under teppet har jeg kontroll” men kontrollen min ligger så fjernt unna noe som heter et teppe; og at jeg ikke kan se det!? For inni der er det en liten usikker jente som ikke egentlig tørr å stå foran andre og holde foredrag. Som ikke tørr å si “jeg elsker deg” til den hun elsker. Som ikke tørr å le av stemmene. En jente som lider av “flink jente” syndromet og ikke kommer seg ut av seg selv. Nå tenker du sikkert at: Dette er ikke Hannah som jeg kjenner, for hun holder jo foredrag, hun ler og smiler, hun.. Ja hun..(..)

Nå i kveld sitter jeg med tårer i øynene og klump i magen. Jeg vet hvorfor. Jeg takler det. Men jeg hater det. Jeg ligger i senga under dyna og prøver å presse følelsene bort. De vonde følelsene som jeg ikke klarer å sette ord på. Følelsene som noen ganger trigger stemmene så mye mer enn nødvendig. Jeg vil gråte men tårene kommer ikke.

Dette er ting som ødelegger hverdagen min. Følelsen av å ikke mestre. Følelsen av å ikke strekke til. Følelsen av å aldri aldri aldri være bra nok for meg selv. For dommeren inni meg har gitt meg en livtidsdom som forsvareren min ikke klarer å gjøre noe med. Aktor ler, jeg, jeg klarer ikke gråte engang. Dommeren min gjør det vanskelig for meg å bevege meg ute. Jeg er redd for at folk skal se rart på meg, stirre, eller le. Dommeren min gjør det også vanskelig for meg å kose meg i mitt eget selskap. Jeg sliter så mye med å klare og være alene at jeg blir syk i forsøket. Og spiralen går nedover. Ikke opp, eller bort men ned, og jeg har innsett at jeg må gjøre noe med det. Derfor har jeg bestemt meg for dette:

For å forklare bildet: Dette skrev en ung jente i mammas notatbok på fotoskolen i England. Hun mente vel at mamma burde kose seg litt og ikke bare jobbe. Med endel skrivefeil skrev hun det ned, noe som i hennes hode vel betød: Do not take life to seriously, let it fly. Ved siden av var det tegnet et par ballonger.

Jeg er ikke et fullstendig godt menneske, som bare tenker på andre hele tiden, og som bare tenker gode tanker om alle. Jeg har min sti og ta, andre har en helt annen. For å ikke kjede meg kvakk ihjel på Lier har jeg begynt med noen nye ting. Jeg maler, tar bilder, går turer og prøver å lære meg å skate. Jeg vil ikke bruke brettet til å stå i ramper o.l. men et fremkomstmiddel fra avdelingen på Blakstad til feks buss eller butikk (som er et lite stykke unna) uten å måtte ta med noe så stort som en sykkel. Brettet kan man jo bare ta under armen. Jeg tenkte først på rollerblades, men så er det jo ikke lov å gå på det i butikker o.l. og da må jeg ha med meg sko å skifte med osv…. Dessuten rimer lett og brett. Jeg fikk et tips av en bekjent som kan litt om dette å kjøpe et Penny-brett. Han sa de var gode. Jeg falt pladask for dem pga fargene. Så nå eier jeg et lilla skateboard, og om du ser noe kave i en busk så hjelp meg ut av busken og opp på brettet igjen.

PS: Mamma krevde at jeg kjøpte meg sikkerhetsutstyr. Det er gjort.

PPS: Mamma tror jeg kommer til å dø av dette. Det har ikke skjedd enda.

PPPS: Jeg tror det er litt dumt at jeg ikke har livsforsikring ;P

PPPPS: Da jeg var liten hadde jeg en pingvin som het Penny the penguin.

Plinke plonk

hannahpetrie — Thu, 09 May 2013 13:54:08 +0000

Mye har skjedd. Jeg har fått dato for når jeg skal legges inn på BET. Mange har spurt om hva BET er, og jeg skal fortelle. Når jeg har kommet dit. For akkurat nå er det for mange tråder i luften. For mange ballonger som sitter fast i dem og som letter. Jeg har vært på ny avdeling på Lier i 1 uke nå. Altfor mange nye fjes. Men jeg har blitt møtt med forståelse, og det har vært kjempefint. Jeg ville bare gi et lite livstegn, for jeg vet at jeg ikke har gjort det til mange i det siste.

Og snart kommer det bilde av nytatoveringa mi og. Den ble ferdig for en tid tilbake, og jeg skal prøve å få tatt noen bilder av den snart. Stikkord: My little pony, Tingeling, Super Mario-stjerna og mye mye mer!

Don’t die before I do

hannahpetrie — Tue, 23 Apr 2013 18:20:40 +0000

Det har vært oppturer og nedturer. Sist torsdag var jeg på et møte jeg har gruet meg for lenge og unnødvendig, ville det vise seg. Jeg ble vurdert oppimot BET allerede for 8 uker siden, og OP, min behandler søkte meg dit. På torsdag dro vi til nabosykehuset til Lier og ble møtt på en helt fantastisk måte allerede i resepsjonen. Jeg var kjempeengstelig, men folk smilte og hilste, og jeg følte meg trygg der. Og det å føle seg trygg for meg er alfa omega. To fremmede mennesker. Jeg turte å holde øyekontakt. Jeg turte å åpne meg. Si hvordan det er å være meg. Jeg følte samme type kontakt med disse to menneskene som jeg gjorde med C31 folka for 10(!) år siden. Jeg visste heller ikke at jeg skulle få tilbakemelding den dagen, men uten å snakke sammen uten meg, sa de at jeg ville få plass der. Jeg ville få hjelp. Jeg lot tårene renne litt da. Av lettelse. Av glede. Samtidig som jeg vet det ligger en stor jobb foran meg. En jobb som kanskje kan snu Hannah opp ned, riste meg litt og forhåpentligvis snu meg tilbake igjen. De spurte meg om hvordan jeg ville at verden min skulle se ut i fremtiden. Fremtid? Jeg har en fremtid, psykisk sett! Jeg er ikke “bare” Hannah-svingdør-inn og ut av legevakta-Hannah” Og det er godt. G O D T.

Det førte til en opptur og selvfølgelig en nedtur etterpå. Jeg snakket ikke på to døgn. Jeg levde på Haldol/Stesolid-injeksjoner, lettbrus og hender å holde i. Jeg vrei meg i helvete, for jeg trodde ikke det kunne bli bedre eller værre. Jeg var i ingenmannsland. Ikke mobil, ikke data, internett, bare smerte. En smerte ingen andre kan bære, men som jeg nå skal få hjelp med.

Er du her Hannah?

hannahpetrie — Tue, 16 Apr 2013 15:51:07 +0000

Jeg ser rundt meg. De hvite veggene. De samme menneskene som skal passe på. Passe på så jeg ikke gjør dumme ting? Alvorlige ting? Ting? I det hele tatt. Du trenger hvile sier de, men de vet ikke at ingen hvile i verden kan gjøre meg sterk, tøff, og klar. For slitenheten går inn til beinet. Inn i ryggmargen. Den gjennomsyrer meg. De gjennomsyrer meg. Stemmene. Lett å skylde på dem sier kanskje du? Munnen min sier “kjemp”. Den sier at jeg kjemper og prøver å holde meg oppe. Men jeg er så langt nede at jeg ikke kommer lenger. Så da er det vel bare å snu da? Kravle opp på bakkenivå igjen?

Likevel skjer det fine ting. Kjærestedager og foredrag. Hvordan orker du å holde foredrag når du er innlagt og så syk sier de, mens jeg tenker at mine sko tok meg dit, og tilbake, og det var et fint sted. Snille mennesker. Fine mennesker. Jeg er glad jeg dro. “Hjemme” ventet rommet på Lier, Haldol og Stesolid.

For første gang har jeg prøvd å stenge verden ute. Slått av chat på Facebook, ikke skrevet på bloggen og prøvd å fokusere på det nære. Det har hjulpet til en viss grad, men jeg kan ikke bare legge meg ned i graven enda. Jeg skal bli gammel med Ståle jo. Jeg skal. Jeg skal. Jeg skal ha et liv som er verdt å leve. Noe å gjøre på hverdagene. Jeg vil ikke sitte inne på sykehus. Alt dette er fakta. Men jeg får det banna bein ikke til! Jeg har lyst til å slå rundt meg og skrike. Kanskje det ville hjulpet på maktesløsheten, og på lammelsen.

Våren kommer. Og jeg håper jeg kommer ut før den er over.

Gone

hannahpetrie — Wed, 03 Apr 2013 15:05:47 +0000

Jeg mistet ordene. De formet seg i munnhulen, men ville ikke uttales. Leppene stoppet det som ville ut. Mye ville ut.

Likevel så du meg.

Likevel kom du.

Likevel ga du ikke opp.

Du kjenner meg såpass nå, sier du, at du vet.

Men stemmene sier imot – vil jeg si. Stemmene gjør meg usikker.

Det er bare en fartsdump sier du.

Igjen.

En fartsdump.

Fartsdumper er ikke som fjell, tenker jeg, biler kjører over dem hele tiden, idet jeg hvisker; Jeg elsker deg.