Archive Page 2
Hos selvesteIna Mewkid!
Ina er en av mine absolutt favorittbloggere, og jeg føler meg nesten litt beæret for at hun ville portretere meg.
Jeg føler ofte at jeg er på bikken mellom to verdener som ikke er forenelige. Jeg sitter på Lier. Ser rundt meg. Ser mennesker som noen mennesker ikke ser og noen mennesker som andre ser. Det er tøft å høre det: “nei du er ikke frisk. Det du ser der borte finnes ikke”. Det blir medisiner. Mye medisiner. Og samtaler. Og en hånd å holde i. Det er godt å vite at det er noen rundt som ser og hører og som kan virkeliggjøre. Jeg skriver dette full av Haldol og Stesolid. Jeg er tøff i trynet .- men redd som en fugleunge.
Jeg er en fugleunge som prøver å hoppe ut i luften for å fly for første gang, men som krasjlandet hardt og brutalt i asfalten noen meter lenger ned…
Da var katta ute av sekken. Jeg er syk – og kommer til å være borte en stund…. Får kommentarene deres og gjemmer dem i hjertet mitt…
Jeg er på timeout. Må ta meg en pust i bakken. Kommer tilbake, kanskje i morgen, kanskje om en uke. Jeg vet ikke. Hannah har gått inn i tenkeboksen.
“The other world is so close”
Legger ved et positivitetsbilde på slutten…
Skulle ønske den ballongen førte meg dit jeg ville…
Hannah
Fikk votter i posten i dag av søte Helene ♥
Hun har laget dem selv!
Er de ikke fine?
I dag var jeg en liten svart Hello Kitty ^_^
Mitt første mobilinnlegg. Bare for å se at det funker ^_^
Påsken har blitt tilbragt på Inferno. Det har blitt en tradisjon. 4.året vi er der!
Hva har du gjort i påsken ?
Jeg har alltid vært skeptisk til menneskerasen. Jeg trenger tid for å kunne klare å stole på. Kjenne følelser til. Men når følelsene er der – er de der for godt, nesten alltid. Jeg hadde aldri mye venner på skolen. Jeg var en liten chubby jente, med altfor dårlig selvtillit. Det er ikke noen god kombinasjon.
Jeg husker tilbake til tiden på C31, i 2003. Jeg skulle utredes for psykose/schizofreni. Jeg fikk en behandler som var utrolig dyktig. Jeg var paranoid, redd og i en annen verden. Han derimot, var en pilar, en bauta som jeg visste var der. Likevel tok det tid før jeg stolte på ham. Jeg husker jeg ga ham en lapp der det stod: “jeg stoler på deg”. Det var et stort skitt for meg å ta. Lappen kom ikke ut av løse luften. Vi hadde snakket om det med å stole på folk, og han spurte rett ut om jeg stolte på ham. Jeg klarte ikke svare der og da, husker ikke hvorfor, men den lappen var et stort skritt for meg..
“Jeg stoler på deg”
Senere har jeg tenkt på hva som kunne skjedd om jeg hadde stolt på flere mennesker tideligere. Men ingen kommer til å vite det – for det som kunne skjedd, skjedde ikke. Og å forandre på fortiden, det kan ingen. Det eneste vi kan gjøre er å gjøre det beste ut av tiden som er gitt til oss…
