Jeg vet ikke om jeg har det med rette, men nå har jeg panikk. Jeg føler at jeg ikke kan fortsette sånn det er nå. Jeg sliter med angst nesten hele dagen, og trenger å føle meg “uredd” bare noen timer. Jeg vil ikke ta eventuellmedisin nå, for jeg føler at det er litt “feigt” å “bare” medisinere det bort. Jeg tror det er viktig for meg å jobbe meg gjennom det jeg sliter med, og muligens komme styrket ut i den andre enden. Jeg vet ikke om det går, men jeg skal prøve så godt jeg kan!
Jeg har sittet på toget i hele dag. Det var ikke en god opplevelse for meg sånn dagen ble. Jeg satt og så på film på dataen, og den handlet om psykiatri. Damen ved siden av meg begynte å snakke til meg gjennom headsettet mitt, og jeg måtte nesten svare. Hun spurte meg om hvilken film jeg så. Jeg svarte, og hun begynte å legge ut om sønnen hennes, som visstnok jobbet på Dikemark (psykiatrisk) og måtte legge dem som var der i reimer flere ganger i uka. Det var helt 100% tydelig at “de” som sønnen jobba med ikke var gode i hue, og at det var tilpass for dem. Inni meg fikk jeg stemmer som begynte å si at jeg skulle kjefte på henne. Eller kutte meg. Det var en av to. Jeg prøvde å holde ut, og fokusere på filmen min, men hun fortsatte å snakke. Begynte å snakke om gud, og “hadde de bare trodd på ham..”. Jeg er ikke kristen. Jeg er ikke tilhenger av folk som skal presse sin religion på andre. For meg er religion generelt et ikketema. Jeg liker meg ikke spesielt godt i kirker, og da damen ved siden av meg – sikkert av god vilje – stakk et religiøst blad i hånda mi og sa det var veien å gå, fikk jeg angst. Jeg har ikke noe imot at folk er personlig kirstne, men jeg liker ikke å bli pådyttet ting jeg ikke vil ha. Dette gjelder alt, ikke bare religion. Stemmene fikk meg tilslutt til å begynne å gråte. Jeg var redd. Jeg var langt hjemmefra. Og jeg var fortvila.
Jeg sendte en sms til OP, og han ringte meg, og vi snakket en 20 minutters tid. Jeg hadde en time der i morgen jeg ikke var klar over. Da ble jeg litt lettere til sinns.. Jeg gledet meg bare til å hoppe av toget og komme meg hjem. Jeg kom meg tilslutt hjem, og her sitter jeg nå, med en klump i brystet og en samtaletime i morgen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
PS: Som dere ser har jeg det ikke så bra nå, for designet er grått, og jeg føler meg råtten. Jeg har – for nå- vendt tilbake til mitt første bloggdesign noen sinne, med header laget av Åshild.
