“Tommy.”
“The voice inside my head.”
Jeg tror aldri jeg vil ha de samme følelsene for noen. Jeg elsker han ikke. Jeg hater at han er der, men han er der, og jeg får ham ikke vekk. Han er der, noen ganger som en irriterende unge, som vil ha is, og som ikke skjønner verdien av middag.. Som en drømmekjæreste? Spør hun som lager filmen om meg.. Nei, sier jeg. For jeg er redd for ham. Jeg vil ikke ha han der. Jeg tar medisiner for å få ham til å bli svakere. Men jeg vil jo på et plan ha ham der og, for jeg er avhengig av ham. På en eller annen syk måte. På en merkelig måte, ville jeg sagt, for han er skummel, og på en måte ikke en del av meg, men på en måte likevel så kjent med mitt indre. Til et annet menneske kan man innimellom dra en hvit løgn. Mellom Tommy og meg finnes det ikke noen løgner. Han leser tankene mine. Deler opp tankene mine. Og jeg kommer ikke utenom.
Men hvordan klarer du å jobbe da? Hvordan klarer du å være så frisk som du er?
Jeg kan ikke svare på hvordan noen andre kan takle stemmene sine. Men man må som regel #1 slutte å være redd. Slutte å være redd for det stemmene sier. Slutte å være redd for at det de sier skal skje. Og for at de kan komme og ta deg. De kan ikke ta deg. For de er ikke ekte. De er en del av et sykt sinn, men de kan ikke skade deg på noen annen måte enn at de får deg selv til å gjøre deg vonde ting.
#2 – som funker for meg: Når stemmene blir for sterke, så ta deg en pause fra dem. Om det er å løpe en tur rundt huset, eller høre på høy musikk. Finn det som du kan leve med. Jeg pleier å gå turer, eller jogge turer, med musikk på øret. Eller bare sette på musikk å høyt man kan i et leilighetskompleks – og hoppe opp og ned. Da snakker jeg punk eller metal med full guffe. Ikke sånne “Lovesongs” som du bare blir mer deppa av…
#3: Ikke bruk mat som trøst! Jeg gjorde det lenge. I flere år. Og hva ble resultatet? Jeg gikk opp nesten 55 kg i vekt, og fikk problemer med alt. Nå har jeg gått ned 36 av de 55 kiloene og skal ned til den vekta jeg var. Jeg angrer som en hund på at jeg spiste så mye som jeg gjorde. Mye av grunnen til at jeg gikk opp i vekt, var innaktivitet og overspising. Jeg fikk heller ikke hjelp av medisiner som Zyprexa og Risperdal. Heller omvendt, jeg gikk opp nesten 15 kg på 3 uker etter å ha begynt på den ene. (Men dette er individuelt.)
Det er sikkert masse mer jeg kunne ramsa opp, men det får bli en annen gang.. Jeg vil bare si at det går ann. Det går ann å bli bedre. Ja, du får sikkert en nedtur igjen, men ja, du kommer deg opp av den også.. Det svarte hullet har en stige opp. En hjelpende hånd, som vil ha deg tilbake i verden… Uansett hva du gjør: Ikke gi opp…
