Jeg satt på dataen og så gjennom gamle skriverier, og kom over dette notatet jeg hadde skrevet etter en natt på en institusjon jeg var innlagt på.. Bare for å minne om at noen ganger kan man bruke hodet, og ikke foten til å tenke med…!
Jeg hadde hatt en ganske tøff kveld. Når jeg får det tøft er en av mestringsstrategiene mine å rett og slett sende sms’er til alle jeg kjenner, for så å vente på svar. Det kan gå over stokk og stein, for å si det mildt. Det hadde det gjort den kvelden.
Det banket på døren min og en sykepleier kom inn. En veldig sympatisk sykepleier, som ikke er en gammel traver, men likevel flink og empatisk. Hun ser på meg, og forteller at en av de jeg sendte sms til hadde ringt og var bekymret.Sykepleier 2 kom inn, så på meg, og sa: “Hun er så syk at vi må ringe bakvaktslegen.” Dette, uten engang å snakke med meg, eller spørre hvordan jeg hadde det. Jeg sa jeg var trøtt, tok medisinene og hoppet i køya.
Femten minutter senere banket det på døra. Det var den samme sykepleieren som kom for å si at hun gikk av vakt. Jeg sa enda en gang at jeg var trøtt, og hun sa hun ville formidle til neste skift at jeg sov, så jeg slapp noe mer snakking.
Jeg sovnet, men våket igjen cirka en halvtime senere av at det banket på døra mi. Sykepleier 2, som hadde ansvar den natten, slo på lyset og sa “Hannah” flere ganger. Jeg gryntet “ja”, og hun fortalte at hun hadde ringt legen. Jeg sa at jeg ville sove, og bad henne forlate rommet. Jeg hadde jo sovet, og visste at jeg kom til å sovne igjen om jeg ikke ble holdt våken lenge. Da kom sjokket.
Sykepleier 2: “Du skal ta beroligende, her er Nozinan og Vival”
Jeg tenkte for meg selv at jeg bare fikk ta det, for hun hadde fått legen til å komme til avdelingen. Det ville jeg ikke.
Så jeg tok beroligende, selv om jeg hadde blitt vekket for å ta dem. Den dama stopper aldri å overaske.
