Jeg tenker mye på blod om dagen. Jeg så et intervju med en i et metall-band med kjæresten min, som fortalte det så genialt enkelt: “Jeg trenger å kutte meg for å kjenne at jeg lever”.
Jeg vet med meg selv at dette ikke høres veldig friskt ut. Men man er ikke nødvendigvis syk fordi man kutter seg. Det er en livsnødvendighet for noen, tror jeg, blant annet meg selv. Jeg vet ikke om dette høres veldig rart ut, men jeg trenger det. Det er nå ca 1 år og 4 mnd siden jeg kutta meg sist, om ikke lenger. Jeg har perioder jeg savner kuttinga intenst, og de siste ukene er iblant dem. Jeg sitter ikke og sier at jeg skal ut å kjøpe meg en kniv nå, men jeg savner det, og det må jeg få lov til å si!
Jeg velger å ikke legge ut noe bilde av meg eller mine arr nå, fordi jeg føler at det trigger veldig å se på dem. Jeg vet med meg selv, at jeg ikke kommer til å kutte meg. At jeg ikke skal. Men noen ganger skulle jeg ønske jeg var syk igjen, og kunne kutte meg uten at folk sperra øyene opp..
Det kan godt hende at noen av dere, som sliter med kutting, sperrer øynene opp når jeg sier at man ikke behøver å være syk for å kutte seg. Kanskje dere ikke forstår. Men jeg tror noen vil kjenne seg litt igjen i at kutting lett blir en livsstil, og noe man gjør uten å tenke over det. Jeg tenker hvertfall veldig mye når jeg ikke gjør det. Og det er nok fordi jeg innerst inne, helt inni Hannah, har et ønske om å se blod renne fra armene mine igjen. Ikke fordi jeg gjør et i en psykose, eller er syk, men fordi jeg liker å kjenne smerten. Kjenne at jeg er…
Q: Må man være syk for å skade seg?
