Det regnet ute.
Dette er den første setningen i boka mi. Jeg satt meg ned for å skrive, som 16-åring, og da jeg var blitt 18 hadde det blitt en hel bok. Det er en god følelse for meg å sitte med den i hånda, og kjenne tyngden av den. Den er ikke spesielt tung, men jeg kjenner at den er min. Noe jeg har laget. Noe jeg har vært suksessfull med. Jeg klarte det.
Jeg vet med meg selv, at jeg hadde det kjempevanskelig på den tiden jeg skrev boka. Jeg tror det som fikk meg igjennom den tiden var nettopp det at jeg skrev, og at jeg hadde noe å gå til. Nemlig dataen min, som alltid var der.
Det var følelsen av mestring. Følelsen av å klare noe. Noe som var mitt, og ikke så mange andre visste noe om. Men jeg hadde ikke klart det uten “gemo”. Jeg kaller han det, fordi det er nettnavnet hans, og jeg ikke vet om jeg får lov til å skrive hva han egentlig heter her i bloggen. Han har vært en stor støtte for meg, oppigjennom. Det har blitt lite konatkt det siste året, men jeg vet at han er der, og det holder. Jeg vet at jeg kan ringe han. Det er godt med venner!
Q: Liker du å skrive? Har du gitt ut noe du har skrevet?
