Da jeg var lita leste mamma en bok for meg om Burglar Bill. Han var en ekte tyv! Om han fant en bag sa han: “That’s a nice bag, I’ll have that!” Og så videre. Jeg føler meg som om Bill har sjålet sjela mi nå. Litt lei meg. Litt lei alt.
Dette er Burglar Bill som skal inn i et hus for å stjele. Som dere sikkert vet er jeg halvt britisk og leste mest engelske barnebøker da jeg var lita.
Jeg skrev for noen uker siden innlegget “Jeg hater ordet bestevenn” og i det siste har jeg tenkt mye over det. Jeg føler meg ensom blant mange mennsker. Jeg har venner, men klarer ikke holde på dem. Jeg får nye venner, men klarer ikke holde kontakt, og så blir folk jeg egentlig setter stor pris på og er veldig glade i – sakte men sikkert mer perifere. De siste åra har jeg nesten ikke turt å bli venn med nye folk, i redsel for å miste. Jeg vet det høres sykt ut, jeg vet det. Men når man har blitt alene igjen noen ganger så er det lett å ty til ensomheten. Jeg kjenner den best. Jeg klarer meg alene, så hvorfor prøve?
Jeg bor i en by full av mennesker. Jeg ser masse mennesker hver dag, men jeg tørr ikke møte blikket til noen av dem. Faktisk er kjæresten min den eneste jeg egentlig har kontakt med utenfor familien. Og han er jo en del av familien nå egentlig, så det resulterer i null. Jeg savner en å betro meg til. En gjeng eller bare en person som man kan besøke eller bare henge med. Da jeg vokste opp hadde jeg noen få venner, men jeg rota det til, og de snudde ryggen til meg. Jeg er så redd for at det skal skje igjen, at jeg nesten ikke tørr å prøve og skaffe meg noen nye. Jeg vet dette høres veldig: “Å se på meg, jeg har ingen venner” – aktig ut. Men banna bein! Jeg er ensom!
Siden jeg i hele mitt voksenliv har vært syk, så har jeg en litt forvridd personlighet. Det er det ikke grunn til å legge sjul på. Hva det heter, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg ikke er helt sånn jeg var før jeg ble syk. Jeg er veldig avhengig av å være sammen med andre mennesker, og føle trygghet. Og jeg har et stort behov for bekreftelse. Jeg vet også at det ikke er noe å ønske seg tilbake til, den tiden da jeg ikke var syk, for jeg kan nesten ikke huske hvordan jeg var da. Det er så lenge siden. Så mange år. Så mange vonde år..
Tilslutt vil jeg bare si at dette innlegget er noe jeg har skrevet på over noen dager, og at jeg ikke mener noe stygt mot noen i.f.t. det som står her. Det er bare en desperasjons-blogg om noe jeg gnurer på hele tiden. Jeg er bare litt deppa i dag. Og da kommer det ofte ut i form av gråt eller ord. I dag ble det ord, og stille sorg..
