Jeg har hatt dette innlegget i bakhodet noen dager nå, men ikke klart å sette meg ned for å skrive det. Det er tøft for meg, det er et nederlag, og jeg føler meg syk igjen, bare fordi dette har skjedd. Saken er den at jeg har begynt å høre stemmer igjen. Jeg har bare fortalt det til noen få mennesker, og derfor kommer dette kanskje som en overrakselse for noen av dere, men det er bare sånn jeg vil gjøre det, fordi jeg ikke klarer å snakke så mye om meg selv om dagen.
Bildet er fra denne siden
Jeg bor i et psykiatrisk bofellesskap. Det er helt forferdelig. Jeg vet med meg selv, at jeg blir sykere av å bo der. Jeg blir usikker når det er skriking, banning og hylig i gangene. Jeg vil ikke være omgitt av syke mennesker 100% av tiden. Jeg trenger litt normalitet også. Jeg går i behandling og jeg går på skole og lærer om psykiatri. Snart skal jeg også ut i praksis. Jeg er veldig intresert i psykiatri og vet med meg selv at jeg ville trives i en jobb innen helsevesenet. Likvel er det ikke sunt å bare ha psykiatri rundt seg. Jeg vil ha litt av begge deler.
Jeg hadde en skikkelig dårlig dag her for et par uker siden. Jeg var redd og ble totalt misforstått av en sosionom og en lege som jobber på huset. (Legen jobber ikke som lege, men miljøarbeider, fordi han ikke har tatt alle eksamner eller noe sånt..) Uansett: Jeg spør om en av dem kan komme å snakke med meg. Jeg sier at jeg trenger litt tid med en av dem, ikke bare 5 minutter. Den ene sier at han skal komme om 20 minutter, og sitte litt hos meg og prate. Han kommer inn til meg etter ca 20 minutter, og da er det første han sier at han må gå fordi han må på toalettet, og ikke kan hjelpe meg med noe fordi han ikke vet hva han skal si. Jeg sitter der og har det ikke bra, og så går han.
Alt ender opp med at jeg spør om jeg kan få noe å sove på. De sier ja, men at de ikke vet hva jeg skal ha, så jeg forteller dem dette. Jeg sier en medisin, som jeg har som evnt medisin, og så får jeg som svar: Du kan få 3 Haldol. Det er en helt annen medisin, som jeg går på fast, og som ikke er evnt medisin. Når jeg konfronterer “legen” med dette, så får jeg som svar at han må ringe legevakta. Han klarte ikke å lese et enkelt medisinskjema..
Jeg hater legevakta. Jeg forbinner den med sying, politi og tvangsinnleggelser. Jeg fikk panikk når de begynte å ringe legevakta. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke kunne stole på meg. Dette skrev jeg ikke fordi jeg vi klandre stedet jeg bor for mine problemer, men jeg blir litt skremt av det kommunale helsevesenet når det gjelder å hjelpe folk.
Likevel vil jeg berolige dere. Jeg hører stemmer, ja, men jeg er ikke psykostisk på noen måte. Jeg er ikke redd stemmene, og jeg hører dem ikke hele tiden. Og de er ganske svake også. Jeg klarer meg bra, med andre ord. Det er bare det, at når man sier at man hører stemmer, så er det så lett at folk tror du er kjempesyk eller gærn. Jeg er akkurat som før, og det akter jeg å fortsette med.
Q: Har du fått hjelp av det kommunale helsetilbudet?
Fornøyd?
