hallusinasjoner | Hannahs Blogg

Innlegg Tagget 'hallusinasjoner'

Mellom hjertet og hjernen..

Publisert 30. september 2011 PSYKISK HELSE , Psykose 7 Comments
Stikkord: hallusinasjoner, innleggelse

Mellom hjertet og hjernen min er det mange impulser. De gjør meg uforutsigbar når jeg ikke er i form. Jeg blir fort sliten, og jeg kaver rundt som om jeg lå i en “kvikksanddam”.

Jeg opplever så mye som ingen andre ser. Jeg blir så redd når jeg ser dem, og samtidig sint på de rundt meg som sier det ikke er noen ting der. Jeg vet det er noen der. Jeg hører dem. Jeg lukter dem. Jeg ser dem. Jeg føler dem.

Likevel slår jeg meg til ro med svaret jeg får fra pleierene. De vet kanskje ikke alltid best, men noen ganger er det greit å ha noen å forholde seg til som man kan høre hjertet til.

Jeg både elsker og hater ham..

Publisert 12. april 2011 PSYKISK HELSE , Psykose 14 Comments
Stikkord: åpenhet, hallusinasjoner

“Tommy.”

“The voice inside my head.”

Jeg tror aldri jeg vil ha de samme følelsene for noen. Jeg elsker han ikke. Jeg hater at han er der, men han er der, og jeg får ham ikke vekk. Han er der, noen ganger som en irriterende unge, som vil ha is, og som ikke skjønner verdien av middag.. Som en drømmekjæreste? Spør hun som lager filmen om meg.. Nei, sier jeg. For jeg er redd for ham. Jeg vil ikke ha han der. Jeg tar medisiner for å få ham til å bli svakere. Men jeg vil jo på et plan ha ham der og, for jeg er avhengig av ham. På en eller annen syk måte. På en merkelig måte, ville jeg sagt, for han er skummel, og på en måte ikke en del av meg, men på en måte likevel så kjent med mitt indre. Til et annet menneske kan man innimellom dra en hvit løgn. Mellom Tommy og meg finnes det ikke noen løgner. Han leser tankene mine. Deler opp tankene mine. Og jeg kommer ikke utenom.

Men hvordan klarer du å jobbe da? Hvordan klarer du å være så frisk som du er?

Jeg kan ikke svare på hvordan noen andre kan takle stemmene sine. Men man må som regel #1 slutte å være redd. Slutte å være redd for det stemmene sier. Slutte å være redd for at det de sier skal skje. Og for at de kan komme og ta deg. De kan ikke ta deg. For de er ikke ekte. De er en del av et sykt sinn, men de kan ikke skade deg på noen annen måte enn at de får deg selv til å gjøre deg vonde ting.

#2 – som funker for meg: Når stemmene blir for sterke, så ta deg en pause fra dem. Om det er å løpe en tur rundt huset, eller høre på høy musikk. Finn det som du kan leve med. Jeg pleier å gå turer, eller jogge turer, med musikk på øret. Eller bare sette på musikk å høyt man kan i et leilighetskompleks – og hoppe opp og ned. Da snakker jeg punk eller metal med full guffe. Ikke sånne “Lovesongs” som du bare blir mer deppa av…

#3: Ikke bruk mat som trøst! Jeg gjorde det lenge. I flere år. Og hva ble resultatet? Jeg gikk opp nesten 55 kg i vekt, og fikk problemer med alt. Nå har jeg gått ned 36 av de 55 kiloene og skal ned til den vekta jeg var. Jeg angrer som en hund på at jeg spiste så mye som jeg gjorde. Mye av grunnen til at jeg gikk opp i vekt, var innaktivitet og overspising. Jeg fikk heller ikke hjelp av medisiner som Zyprexa og Risperdal. Heller omvendt, jeg gikk opp nesten 15 kg på 3 uker etter å ha begynt på den ene. (Men dette er individuelt.)

Det er sikkert masse mer jeg kunne ramsa opp, men det får bli en annen gang.. Jeg vil bare si at det går ann. Det går ann å bli bedre. Ja, du får sikkert en nedtur igjen, men ja, du kommer deg opp av den også.. Det svarte hullet har en stige opp. En hjelpende hånd, som vil ha deg tilbake i verden… Uansett hva du gjør: Ikke gi opp…

Hvordan Tommy fikk navn

Publisert 27. november 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 10 Comments
Stikkord: hallusinasjoner, Tommy

“Jeg sitter på rommet. Hører på musikk. Tegner. Så kjenner jeg noe kaldt gå nedover ryggen. Jeg vil snu meg, men klarer ikke. Kjenner to kalde hender på skuldrene mine. De tar tak rundt halsen. Vil skrike, men tør ikke.”

Dette var mitt første møte med Tommy. Den hallusinasjonen som kom først, og som ikke har blitt borte. Han satte seg ned på rommet mitt. Tente opp pipa, og fortalte. Om verden, sånn han så på den. Om alt. Bare ikke hvem han var. Det har jeg aldri fått en forklaring på, annet enn at han er her for å passe på meg. Jeg turte ikke annet enn å gi ham plass i livet mitt. Han var jo snill. Han snakket som om han visste hva han holdt på med. Ikke for høyt, ikke for lavt. Han bare var der. I begynnelsen var han der bare korte glimt. Som den gangen han kom, og tok meg på halsen. Men etterhvert ble han bare mer og mer fremtredende. Jeg fikk ikke fred. Jeg ble psykotisk.

Men så kommer vi til navn. Jeg har aldri spurt ham om hva han heter. Han har aldri sagt det til meg heller, men han er en Tommy. Vanskelig å forklare, men jeg tror det er sånn det føles for foreldre som ser barnet sitt første gang. De gir navn til barnet fordi det passer.. Og sånn var det her og. Tommy passet. Han var bare en Tommy. Og Tommy er meg…

Når hallusinasjonene og hjelperne har samme navn..

Publisert 26. november 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 22 Comments
Stikkord: belteseng, hallusinasjoner, Tommy

Jeg har navn på stemmene i hodet mitt. “Tommy”, “Mikkel”, “Mannen i taket” og “Den gamle damen”, er alle en del av innholdet i hodet mitt. To av stemmene har jo menneskenavn, og hva skjer med meg når jeg møter et menneske som heter akkurat dette?

Jeg husker en gang jeg lå i beltesenga. I følge loven skal det sitte noen inne hos deg da, og som regel rullerer de på å sitte “vakt”. En natt kom det en fremmed inn i rommet. Jeg hadde ikke sett han før, det var en stund siden jeg hadde vært innlagt sist, og han hadde ikke jobbet på avdelinga så lenge. Han presenterte seg som “Tommy”. Jeg ble redd. Jeg hørte jo Tommy i hodet mitt, og det rare var at de ligna ganske mye på hverandre fysisk sett også. Den eneste forskjellen var høyden. For “ekte-Tommy” var mye lavere enn “oppi hodet-Tommy”. Jeg ville ikke ha “ekte-Tommy” inne på rommet. Jeg var redd for han. Jeg ble trigga av at han var der, med navnet sitt.

Han stakkar, kunne jo ikke noe for at han ble kalt Tommy av foreldrene sine for 30 år siden.. Men jeg ble redd. Jeg var psykotisk. Veldig syk. Og klarte ikke takle at det stod en mann foran meg med samme navn som min hovedhallusinasjon, som jeg på den tiden så på som reel.

En annen gang var jeg innlagt sammen med en gutt som het Tommy. Jeg var ikke like dårlig da, men jeg må innrømme at jeg aldri kalte han Tommy. Han ble hetende noe annet inni hodet mitt enn Tommy. Klarte ikke forholde meg til det..

Jeg har ikke noe problem med dette mer. Selv om jeg svetter litt inni meg når jeg hører noen nevne navnene Tommy eller Mikkel. Det er liksom ikke to menneskelige navn for meg. Jeg vet det høres helt villt ut, men det trigger. Og det skapte mye urolighet for meg.

Ikke skrem meg!

Publisert 24. oktober 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 12 Comments
Stikkord: angst, hallusinasjoner, medisiner

Jeg ser ting som ikke andre kan se. Jeg hører ting som ingen andre hører. Noen ganger lukter jeg og kjenner jeg ting andre ikke lukter eller kan føle. Som kalde hender som tar på meg. Jeg har alltid blitt veldig skremt av tingene som skjer med meg, noe som har blitt mange angstanfall og utageringer, rett og slett fordi jeg er redd.

Jeg har vært innom mange medisiner som skal hjelpe mot dette, og jeg har fått kjempestore bivirkninger av disse forsøkene. Bivirkninger som trøtthet, vektøkning, tørrhet i munnen, kramper, parkinson-symptomer, og problemer med fordøyelse og at man må ta blodprøver opp til 4 ganger i måneden. Det er tøft å være ung, og måtte ta antipsykotiske medisiner. Jeg har tatt mye medisiner. Jeg har faktisk nesten blitt dopa ned på medisiner i perioder.

Jeg blir redd om kveldene nå, mye fordi jeg hører og ser ting som ikke er der. Jeg vet med meg selv at de ikke er der, men jeg blir redd fordet. Inni meg kjenner jeg klumpen i magen, og noen ganger får jeg angstanfall fordi jeg blir skremt. Da er det godt å ha en kjæreste som bor i samme leilighet som meg.

Jeg skulle noenganger, ganske ofte, ønske at jeg ikke ble så redd av hallusinasjonene mine. Det synes ikke alltid at jeg blir redd, men noenganger renner tårene nedovre kinnene mine i despersasjon. Jeg trappa opp på antipsykotisk for noen uker siden, og det har hjulpet mye. Jeg blir ikke så redd da. Klarer å holde det litt på avstand. Heldigvis.

“Don’t be scared.

I’m here to hold your hand.

I will never leave you.

Cause I’m in your mind.

And nobody else-

Can see me”

I’m in pain

Publisert 21. oktober 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 20 Comments
Stikkord: angst, hallusinasjoner, schizofreni, sykdom

Hodet skriker etter en stille stund. Hjertet dunker litt for fort. Jeg sitter i sofaen og kjenner at jeg virkelig skulle hatt en pause. En pause fra det kjøret jeg er i. Jeg er sliten. Jeg kjenner at kroppen er sliten også. Jeg har blitt redd for å legge meg. Jeg vil ikke ligge i mørket og se skyggene. Høre stemmene. Jeg vil være frisk. Ute av sykdommen og inne i friskheten.

Jeg overdriver ikke. Jeg underdriver ikke. Jeg er sliten, og det begynner å gå på reservene kroppen har. Det er et kjør i hodet 24/7. Jeg vil ikke la det kontrollere meg, og det gjør det heller ikke, men jeg vil ikke bare si at: Joda, alt går så mye bedre nå som jeg går på skole og er normal. Jeg er ikke normal. Jeg er ikke som normalen. Hva nå enn det er..

Jeg trenger søvn. Uavbrutt søvn i kanskje 2 uker? Jeg vet det ikke går, men jeg skulle noenganger ønske at det gikk. Bare drømme fine drømmer, og ikke de fæle tingene jeg drømmer om dagen. Sykehus. Injeksjoner med beroligende. Fremmede som holder meg nede. Jeg vil ikke huske alle disse tingene, men jeg gjør det likevel. Underbevistheten min lurer meg til å drømme det samme, natt etter natt.

Jeg er sikker på at jeg klarer meg. Jeg klarer meg alltid. Jeg blir ikke lagt inn. Jeg kutter meg ikke. Jeg dør ikke av overdose. Jeg gjør ikke det, men jeg lengter. Noenganger lengter jeg. Og det tror jeg er mennesklig. Jeg tror man aldri glemmer tiden på sykehus. Jeg skulle virkelig ønske at de 9 årene var visket bort, men sånn funker ikke verden. Verden er et inmari tøft sted å oppholde seg, og jeg er sliten av verden. Vil ikke ut. Vil bare være hjemme og være sammen med ♥.

Jeg er borte.

Sier jenta.

Som ikke ville være.

I denne verden.

Ikke som liten.

Ikke som stor.

Drømmeverden er en fin verden.

Tenkte jenta.

Helt til marerittene tok over.

Og ingen steder var fri.

Igjen.

Jeg er så sliten, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg..

Publisert 12. oktober 2010 Behandling , PSYKISK HELSE 14 Comments
Stikkord: hallusinasjoner, svart

Jeg vil bare sove. Ha fri i 3 uker og ikke gjøre noe annet enn det jeg ikke har lyst til. Jeg føler meg skrapt ut. “Like butter on too much bread”. Når jeg legger meg om kvelden så kollapser jeg i senga, og sovner nesten med en gang. Jeg trappa opp medisinene i forrige uke, fordi jeg sliter endel om dagen, og det hjelper ikke akkurat på saken.

Da jeg stod opp i dag, og gikk inn til byen for å ha samtale, følte jeg meg egentlig helt ok, men da jeg kom fram til timen, var jeg bare helt ødelagt. Jeg klarte ikke å snakke noe særlig, og følte vel egentlig at jeg bare kasta bort tiden til OP. Som så mange ganger før.. Det er et problem for meg. Jeg føler at jeg kaster bort tiden hans, og så får jeg ikke fram et ord. Blir bare sittende mutt og stirre ut av vinduet. Jeg får en skylebøtte av depresjon da, som jeg ikke har til vanlig. Jeg føler meg egentlig ikke så redd og deppa som jeg var i forrige uke. Jeg hører fremdeles stemmer, og de fucker med hodet mitt iblant, men det er det. Jeg kan fremdeles føle meg veldig redd om kveldene, uvisst av hvilken grunn. Men jeg liker ikke mørket når jeg er redd. Føler at jeg ser mennesker inne på soverommet, som ikke er gode. De skremmer meg, og derfor liker jeg å ha lyset på når jeg begynner å bli redd.. Det blir liksom ikke så skummelt da.

Det er godt å ha bamsen da også..

Jeg er redd, men de kan ikke ødelegge meg mer. Jeg ser dem, og de skremmer meg, men de dreper meg ikke…

“Tommy” min usynlige “venn”

Publisert 13. august 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 18 Comments
Stikkord: ensomhet, hallusinasjoner, smerte, stemmer

Jeg har hatt en stemme inne i hodet i mange år nå. Han kom inn i livet mitt da jeg var ca 14 år. Jeg var ensom, jeg var alene på rommet x antall timer hver uke, og hadde ikke noen som jeg virkelig kunne kalle en venn. Jeg satt med ryggen mot verden og var ikke intressert i å bli med i den heller. Jeg hadde vel nesten gitt opp å føle meg hjemme i verdenen som foregikk rundt meg.

Jeg hadde på det meste, da jeg var mest syk, 4 stemmer/personer i livet mitt som jeg i ettertid har skjønt ikke var virkelige. Jeg er sta som et esel og turte ikke inrømme for meg selv at de ikke var virkelige før ganske sent. Jeg skjønte at de ikke var der før jeg sa det høyt. Jeg følte meg vel kanskje litt dum, som ikke hadde hatt den insikten før jeg hadde den.

Jeg hadde Tommy som venn i mange år. Jeg kan beskrive han som en høy, sykelig tynn mann, som kunne forandre ansikt. Han var alltid kledd i svart og hadde veldig skumle øyne. Jeg har ikke sett han på over et år nå, men jeg hører stemmen hans noen ganger. Mest som et ekko, eller en fjern greie. Ikke som den dominerende stemmen han var.

Fy fader, han har styrt meg inn i mange kamper jeg aldri kunne vinne.. Han har tilogmed fått meg til å prøve å henge meg. Jeg vet det kan virke veldig “Idiotisk” å skylde på en annen person, en person som ikke engang lever, når det kommer til selvmordsforsøk, og andre ting jeg har gjort som ikke var lure ting å gjøre. Men til mitt forsvar: Jeg hørte han høyere enn andre sine stemmer, når andre mennesker ropte til meg – kunne det nesten bli like høyt. Han var så sint, truende og skummel at jeg ikke turte å gjøre motstand. Han var min eneste. Jeg skulle leve resten av livet mitt med han. Ikke som kjærester, men han skulle være “der” for alltid. Trodde jeg.

Jeg trodde aldri jeg skulle vinne kampen.

Jeg trodde jeg kom til å dø – med han ved min side.

Jeg trodde aldri at jeg skulle komme fri.

Men jeg ble fri.

Jeg vant kampen.

Nå er det bare å ikke gi etter igjen.

Minner fra en barndom.

Publisert 3. juli 2010 Livet , PSYKISK HELSE 23 Comments
Stikkord: ensomhet, hallusinasjoner, håp

Da jeg var 17 år, for 8 år siden, var jeg allerede vel bevandret i psykiatrien. Jeg hadde vært innlagt på Barne og Ungdomspsykiatrisk mange ganger, jeg hadde blit holdt fast, med makt i timesvis av gangen, fordi jeg var redd. Jeg hadde ligget i belter, og fått medisiner. Og jeg hadde vært på voksenpsykiatrisk avdeling. Dette er noe en 17åring ikke burde vite noe om.

Jeg har alltid vært et rart menneske. Mamma sier alltid at da hun fikk meg på brystet første gang, så hun på øynene mine at jeg var annerledes. At jeg ville få et tøft liv. Jeg så morskt på henne. Fra jeg var liten, ville jeg ikke leke med andre barn, i samme grad som andre. Jeg lekte når jeg visste vi snart skulle dra fra det stedet vi var på. Før det satt jeg bare på fanget med mamma og så på de voksne med store øyne.

Da jeg var tenåring sa en venn av mamma til meg: “Du har alltid vært voksen du Hannah”. Og hun mente ikke med det å si at jeg var smartere enn andre eller noe. Jeg var bare aldri et barn inni meg. Jeg ønsket alltid å være med de voksne, og jeg trivdes ikke med andre barn i noen særlig stor grad. Det var vel kanskje derfor det ikke ble noen stor reaksjon da jeg begynte å isolere meg helt på slutten av barneskolen. Lærere har i ettertid fortalt meg at de trodde jeg likte å være alene og at jeg valgte det. Men sannheten var at jeg hadde gitt opp. Jeg hadde prøvd å være som de andre hele skoletiden, men jeg ble fryst ut, og erta fordi jeg var tjukk. Jeg ville ikke leve mer. Jeg likte ikke å være noe sted, annet enn på rommet mitt hjemme. Ifred for alt. Der satt jeg og tegna, og det var der jeg traff “Tommy” for første gang.

Jeg satt med ryggen til døra, ved pulten min og tegna. Det var litt dunkelt i rommet. Jeg husker luktene, men klarer ikke beskrive dem. Jeg husker jeg var redd. Jeg hadde den samme smerten i magen som jeg har enda, når jeg har angst. Jeg kjente to hender rundt halsen min. To hender som var kalde. Og sterke. Det rare var at jeg ikke var mer redd enn jeg allerede hadde vært. Jeg roet meg ned. Han roet meg ned. Og forsvant. Han sa ikke noe, men jeg visste det var han.

Fra den dagen har jeg aldri vært alene. Jeg har kjent på ensomheten blandt mennesker, og det gjør jeg ofte, men jeg har alltid følt at noen har vært med meg. Jeg føler meg fremdeles ikke så velkommen blandt mennesker, men nå er jeg voksen. Jeg har kjent på ensomheten som et barn jeg aldri var, og gått videre til voksenlivet. Jeg er meg. For første gang føler jeg at jeg er meg. Og det gjør meg glad. Det gjør at jeg får lyst til å hoppe i glede. Selv om det er tunge dager iblandt, så er det også en trygghetsfølelse inni meg:

Jeg er meg.

Du må ikke sove, søvnen er dødens bror..

Publisert 31. mai 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 7 Comments
Stikkord: hallusinasjoner, sove

.. Sa stemmene til meg hver eneste dag..

Jeg hører stemmer. Er jeg gal da? Jeg tenker jo – og er et forholdsvis oppegående menneske utenom stemmehøringen og vrangforestillingene. Men noen ganger lurer jeg.. Lurer på om jeg virkelig er gær’n eller om verden er gal. Stemmene sier at verden er gal. Jeg? Jeg vet ikke..

Weheartit

Jeg sliter med å sove om dagen. Når jeg sover drømmer jeg virkelig fæle drømmer. En natt drømte jeg at jeg ble tvunget til å spise menneskekjøtt og involler fra mennesker. En annen natt drømte jeg at jeg ble sviktet av alle og lagt inn (igjen) på BUP, som jeg var mye på som ungdom. Det er vondt å ha sånne drømmer. Jeg vil være frisk. Hele meg roper etter det,samtidig som jeg føler at jeg blir dratt i alle retninger. Mot syk, mot frisk, og mot en mellomting, som jeg ikke klarer særlig bra.

Jeg prøver å glemme det vonde, men det kommer opp i drømmene mine, og jeg får ikke fred. Det er drømmer, som er så sterke at jeg ikke klarer å legge dem bort, og leve.

Jeg er trøtt nå.

Jeg vil sove.

Men stemmene sier bare:

Du må ikke sove, Søvnen er dødens bror.

Neste side »