"En gal forfatter"
I dag var jeg på praksisplassen min, i møte med sjefen der. Resultat: Jeg får begynne å hospitere der igjen! Jeg er veldig glad for det, for det har vært litt kjedelig å gå uten så mye å ta seg til de siste månedene…
Nå skal jeg bare kose meg i helga, så er det jobb i neste uke…
God helg alle sammen!
Jeg har vært pasient i psykiatrien i mange år, men jeg har også, som MB-er vært i hjelperollen i psykiatrien. Det er så langt man kan komme i forskjellen mellom to ting.
Jeg trives ikke i pasientrollen. Jeg tror mange finner seg til rette i den lett, og har vanskelig for å komme seg ut av den. Jeg merket på Lier sist, at jeg gikk rett inn på vaktrommet uten å tenke meg om, flere ganger. De som jobba der skjønte nok ikke hvorfor med en gang, men jeg slet med å finne meg til rette i pasientrollen, eller å ha vært i praksis i flere måneder og vært en hjelper, med tilgang på nøkler og vaktrom.
Jeg trivdes veldig godt på praksisplassen min. Jeg hadde verdens beste kollegaer som tok meg imot med åpne armer. Det betød så mye for meg at mine erfaringer hadde noe å si for dem. At mine erfaringer som psykisk syk kunne brukes til noe, nemlig å hjelpe andre… Jeg er ferdig med MB-utdanningen nå, og har ikke skolen å gå til mer. Likevel: Jeg lærte utrolig mye der.. Jeg merket det nå, da jeg var pasient i 3 uker, at jeg faktisk hadde lært noe viktig mens jeg gikk på skolen, nemlig å kunne snakke om hva som skjedde med meg! Jeg følte at jeg kunne snakke om vanskelige ting, som tidligere hadde gjort meg stum. Jeg vet ikke hvem jeg kan takke dette for. Jeg har tatt et steg videre. Det føles sånn. Et skritt i riktig retning..
Jeg dro til Asker DPS i dag. Og fikk en overraskelse! Jeg hadde grua meg inmari, ny psykolog, nytt team. Nye mennesker som plutselig hadde noe å si om meg.. Men det gikk veldig bra. Jeg møtte opp. Var der i god tid. Visste jo ikke hvor det lå, eller hvor lang tid toget kom til å ta, så jeg dro i god tid, som jeg pleier.. Gleda meg vel ikke spesielt. Satt på venterommet og grua meg til å se psykologen for første gang…
Hun kom inn. En liten dame. AM. Hun fortalte om dem, og jeg følte at det klaffa. Jeg følte meg forstått. Hun ville meg vel… Jeg var i god form i dag, og viste meg vel fra en av mine beste sider, noe som ikke alltid går for meg, pga stemmer og andre hallusinasjoner, pluss angsten.
Jeg fikk sagt hva jeg trenge. Jeg fikk svar. Jeg fikk et godt inntrykk, og skal tilbake neste mandag. “Hva sa jeg?” – vil kanskje flere si, men det er ikke sånn.. Jeg kunne ikke være sikker før jeg var der, og det var tungt… Men nå er det over. Jeg skal fortsette i behandling der, og jeg trives der, oppi 6.etasje..
Da du sa navnet mitt
Så jeg opp
Og visste
Mange ting
Jeg ikke visste
Før
Du kom inn
“Et hjerte i en kaffekopp..”
Rart
Å se
Hvor mange
Som er der ute
Enda…
Jeg er hjemme igjen, med over 200 bloglovin’-innlegg å lese og masse ting som skjer igjen.. Må passe litt på nå, så jeg ikke blir sittende for mye stille, som før jul… Og så skal jeg få ny behandler – igjen.. Det var litt synd, men det måtte til, da K ikke kunne følge meg til den DPS’en jeg hører til nå. Det er en lang historie, men for å gjøre den kort, så kan ikke jeg bli innlagt på samme institusjonene som de jeg jobber med/har jobbet med i boligen. Det betyr at jeg må til et annet foretak innen Vestre Viken, som det så fint heter, og det blir sannsynligvis Asker. Dette er ikke 100% sikkert enda, men de skal ringe meg, så får vi se hva som skjer..
Alt jeg vet er at jeg er ute fra Lier. Jeg har fremdeles problemer, men i håndterlig grad. Og at jeg trenger en behandler som jeg kan snakke med om en del ting jeg har inni meg enda. Så jeg håper de tar meg seriøst og gir meg en time der. Skal hvertfall på samtale der, for å se om de kan hjelpe meg.
Jeg er veldig glad for å være hjemme igjen. Har gått opp litt av sykehusmat+for mye stillesitting og var ute og gikk i over en time i dag. Det var rart for meg, å kunne gå hvor jeg ville, ikke innelåst, eller med beskjed om tur på området. Jeg gikk bare, i mine egne tanker, og klarte meg bra, selv om jeg gikk feil, på en vei jeg har gått cirka 10000 ganger. Jeg gikk under broa jeg skulle opp på, for å si det sånn! Drammen, hvor jeg bor, er jo fullt av broer. Det er så mange at de driver og bygger en til nå. Paradoksalt nok.
Jeg må beklage at jeg ikke klarer å kommentere på alle 200 innleggene, men jeg leser, og skal prøve å komme ajour så fort jeg kan..
Nå begynner min siste natt på Lier Sykehus. Litt rar følelse, men jeg gleder meg veldig til å komme hjem.. Jeg sitter i senga, med laptopen i fanget og Spotify på. Har mange følelser nå. Føler mest for å ligge i fanget til ♥ og gråte. Bare slippe følelsene løs. Så mange vonde inntrykk, og så mange gode. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang.. Tilbake til verden. Tilbake til det daglige. Men uten en fast behandler og uten noe team i ryggen.
Jeg skulle bli her lenger men klarte ikke savnet. Klarte ikke å være innelåst på ubestemt tid. Jeg måtte ut igjen. Ut blandt folk. Ikke låst inne. De ville ha meg over på en ny avdeling i går, og det fikk det til å toppe seg for meg. Jeg kjenner ingen på den avdelinga, og jeg nekta rett og slett å flytte. Klarer ikke en ny avdeling nå. Uansett hvor åpen og fri den er. Jeg må begynne til ny behandler i en ny DPS, og det er mer enn nok for meg sånn det er nå. Jeg er likevel ikke så sliten som det kanskje høres ut. Jeg er full av gøts til å klare dette. Selv om det kommer til å koste. Og så håper jeg det ordner seg med jobb o.l. Jeg savner dere!
Jeg har spist veldig lite i det siste… Stemmene er sterke, og jeg sliter med mat fra før.. Vet jeg ikke har skrevet mye om det tidligere.. Mye vansker med å innrømme det for meg selv. At jeg har et unormalt forhold til mat.. Jeg overspiser, eller spiser lite, og det er vanskelig for meg å styre det når jeg blir dårlig. Jeg trenger rett og slett rammer når det gjelder mat. Rammer som jeg kjenner og som jeg føler er trygge.
I det daglige har jeg det. Jeg spiser sunt, og prøver å ikke spise for mye. Det er det som er hovedproblemet mitt. Å spise lite nok. Men nå, nå er det omvendt. Kanskje er det psykosen som sparker meg i bakhodet, kanskje ikke, men jeg føler det er noe av det jeg har slitt mest med her inne denne gangen faktisk. Og hallusinasjonene hjelper ikke på.. De klapper villt når jeg ikke spiser og blir sinna når jeg gjør det. Skyldfølelse. Ikke bra nok for verden.
Jeg vet folk er glade i meg. Jeg har verdens beste kjæreste, og jeg har familie. Men jeg føler at jeg ikke fortjener det. Jeg fortjener ikke noe… Og det tærer på. Når jeg snakker med ♥ føler jeg meg som en hel person, men jeg føler meg veldig ensom. Skyldføelelsen gnager. Jeg burde gjøre ditt og datt.. Jeg burde bli normal snart. Men hva er egentlig normal? Og vil jeg være det? Jeg vil hvertfall ikke være syk mer..
Jeg har kommet igang med spisinga igjen, men en periode gikk det i smootihes, og nutridrikker ble også prøvd.. Jeg likte ikke nutridrikken i det hele tatt. Den smakte utrolig kunstig.. Men jeg er igang igjen nå.. Må bare spise når jeg føler for det, og ikke akkurat når alle andre skal ha sin mat.. Jeg føler det som om dagene her inne er 20 døgn lange, mens det er måltider hvert femte minutt! Sier litt…
Jeg drikker julebrus isteden jeg, og tviholder på jula. Sukkerfri sådan.
Jeg var også en av dem som gikk med “Love” på armen i går.
13. november er en dag hvor mennesker oppfordres til å skrive “LOVE” på armen. Dette er en bevegelse som vil vise håp og hjelpe folk rundt om i verden å få hjelp med problemer som selvskading, depresjon, selvmordsproblematikk og avhengighet.
Skrev du “LOVE” på armen i går?
Jeg føler meg mye bedre nå. Jeg har hatt en vanskelig oktober. Jeg er ikke av den typen som tror alt ordner seg bare det blir sommer, eller vår, eller jul, eller, eller… Jeg tror man må sloss jevnt og trutt og leve her og nå. Det høres lett ut. I know…
Dagene går bedre nå, føler det på kroppen. Mindre angst. Mindre sinte stemmer. Mindre mareritt. Jeg nyter det. Jeg suger det inn til brystet og prøver å ikke tenke på at stemmene faktisk er der enda. Jeg er bare glad for at de ikke plager meg like mye som før… De er der, men de synes jo ikke.. There but not seen.. Jeg liker å tenke på dem som en del av meg, som kanskje aldri går bort, men som kanskje vil bli så svake at jeg ikke trenger dem mer.. For de kommer sterkere når jeg føler meg i dårlig form. Da blir alt sterkere. Jeg kan liksom ikke slutte å tro på at de kommer til å bli borte en dag. Jeg har levd noen måneder uten stemmer de siste årene. De var borte. Og da ble det kjempetomt oppi der. Jeg følte det som et savn at de ikke var der. Og det ble jeg kjempeoverrasket over! Jeg savna det surret av stemmer som er hele tiden. Jeg savna selvfølgelig ikke de slemme stemmene, som skremmer meg, men de snille. De som bare “er”, uten å være onde.
Jeg vil ikke dø lenger. Jeg har noe å leve for. Jeg har noen å leve for. Da jeg var tenåring turte jeg ikke annet enn å ønske å ta livet av meg. Jeg hadde det vondt. Nei; jeg hadde det jævlig. Rett og slett.
Jeg husker jeg så Ringenes Herre på kino. Den første filmen. Jeg var deppa etterpå, for jeg ville så gjerne se slutten av film-triologien, men så visste jeg at jeg ikke fikk sett den. Jeg kom til å dø før den tid. Jeg var 100% sikker på dette. Nå er det mange år siden jeg så den siste Ringenes Herre-filmen og jeg lever enda. Jeg er levende. Jeg puster og jeg føler. Det er fantastisk. Jeg er så glad for at ikke stemmene fikk dratt meg så langt ned at jeg døde av det..
Jeg klarte ikke å legge noe særlig med planer, for jeg visste ikke hva som kom til å skje i det neste minuttet. Jeg levde fra sekund til sekund, og det var veldig slitsomt. For meg og de rundt meg. Jeg følte vel egentlig at jeg ikke var et bra nok menneske til å få lov til å fortjene å leve. Det er vondt å skrive her, men jeg hadde ikke noe bra liv. Jeg hadde det ikke bra med meg selv. Når jeg ser tilbake på tiden jeg var så syk, så tenker jeg tilbake med en følelse av håpløshet. Jeg kunne ikke bli bra. Jeg kunne ikke leve. Og jeg kunne hvertfall ikke leve og faktisk fortjene det.
I kveld, så sitter jeg her i andre tanker. Jeg tenker at selv om jeg ikke er perfekt på noen måte, så fortjener jeg et liv. Jeg fortjener å ha det godt. Og jeg fortjener å ikke være redd.
Det er ikke en lett kamp. Jeg kjemper mot stemmene daglig. Jeg kjemper mot lysten til å skade meg, daglig. Og jeg kjemper min kamp mot å få et bedre liv..
Jeg har nesten ikke impulskontroll. Dette er noe de fleste mennesker har, men min er nesten visket bort. Når jeg rydder skuffene i hodet har jeg mistet skuffen med impulskontrollen ned på gulvet. Ned i rotet, og jeg finner den ikke igjen.. Det er så langt ned til gulvet, og jeg har rota det til der nede, så jeg ser den ikke mer..
Denne mangelen i hjernen min er faktisk farlig i perioder. Jeg har det vanskelig, og så tar jeg alle pillene istedenfor noen få. Bremseklossen er liksom borte.. Den bremseklossen som får alt til å stoppe opp, så man får tenkt seg litt om. Jeg driver surrer rundt i en malstrøm jeg ikke finner veien ut av. Folk rundt meg blir slitne av at det ikke blir bedre – og jeg blir like sliten som dem, av å prøve å gjøre noe med probelemene mine, og ikke klare det.
Jeg skal ikke la meg selv gjøre noe dumt. Jeg må trene opp kontrollen. Det nytter ikke å ikke ha kontroll over sitt eget liv. Ingen kan leve livet for meg. Ikke for deg heller. Man må gjøre det beste ut av det. Jeg tror jeg må si til stemmene at de skal holde munnene sine lukket. Være streng. Kanskje det hjelper? Jeg vet ikke. Men noe må jeg gjøre. Ikke bare drive avsted. Ikke gjøre noe med min situasjon. Jeg har slitt i noen uker nå, men nå er det nok. Jeg skal klare det. Jeg skal klare det!
Og jeg gleder meg til å kunne si til alle at jeg har det bra igjen..
