Innlegg Tagget 'innleggelse'

Den tynne linjen

Det er en veldig tynn linje man balanserer på som MB-er. Man har en psykisk sykdom, samtidig som man jobber i psykiatrien. Nå som jeg sliter blir det noen litt flaue situasjoner i tillegg til det at jeg sliter. De aller fleste som jobber i psykiatrien er skikkelige arbeidsjern, og man kan fint møte på folk som både kollega og pasient. Det føles veldig rart å ikke bli lagt inn i et annet fylke, eller noe lignende. Jeg vet at leger og sykepleiere som blir psykisk syke aldri ville bli lagt inn på samme sykehus som de jobber selv. Men som MB-er blir man ikke hørt i den diskusjonen. Da er man jo syk fra før, og litt mindre verdt enn andre.

I dag er det en “sånn” dag. Jeg skal samarbeide med en pleier som jeg både har vært pasient og kollega. Jeg gikk bort til h*n og spurte hvordan vi skulle løse det. Heldigvis er det en proffesjonell person, og jeg føler det trygt at ikke noe kommer ut på jobben. Selv om “paranoide Hannah” ikke er 100% sikker.

Jeg velger å ikke skrike

Jeg velger å ikke gråte

Men samarbeide

Og late som ingenting

Smile

Og se dem inn

I øynene.

Jeg er her-bare litt lengre borte..

Ville bare gi et lite pip.. Dagene går og jeg er fremdeles i litt laber form. Likevel er det ting som blir bedre for hver dag, samt ting som står stille. Jeg føler på sinne, glede, latterkramper, fortvilelse, redsel, og lav selvfølelse. Likevel står jeg opp hver morgen, følger planen. Snakker med legen. Snakker med pleierene. Og prøver å leve –  selv om det er tungt.

Ingen ide til overskrift…

Det er slitsomt å være på sykehus.

Mellom hjertet og hjernen..

Mellom hjertet og hjernen min er det mange impulser. De gjør meg uforutsigbar når jeg ikke er i form. Jeg blir fort sliten, og jeg kaver rundt som om jeg lå i en “kvikksanddam”.

Jeg opplever så mye som ingen andre ser. Jeg blir så redd når jeg ser dem, og samtidig sint på de rundt meg som sier det ikke er noen ting der. Jeg vet det er noen der. Jeg hører dem. Jeg lukter dem. Jeg ser dem. Jeg føler dem.

Likevel slår jeg meg til ro med svaret jeg får fra pleierene. De vet kanskje ikke alltid best, men noen ganger er det greit å ha noen å forholde seg til som man kan høre hjertet til.

Jeg husker ikke..

Jeg overlevde. Jeg kunne likesågodt være død. Flere ganger. Men jeg husker det ikke..

Jeg husker at jeg våknet opp. Ambulasepersonell. Jeg husket ikke hva jeg hadde gjort. Den dag i dag vet jeg ikke 100% sikkert hva som skjedde.. Men jeg vet at jeg hadde et angstanfall, og var veldig redd. Og at jeg da, i ren panikk hadde prøvd å gjøre meg selv noe.. Jeg vil ikke fraskrive meg ansvaret, men jeg husker virkelig ikke.. Jeg var psykotisk, redd og husker ikke stort av de første 3-4 dagene på sykehuset..

Men så ble jeg bedre. Jeg kom ovenpå igjen. Jeg klarte å se meg selv, og huske hva som skjedde. Jeg føler at de første dagene på sykehuset er en tåke for meg. Jeg husker ikke hvem jeg var sammen med, hva medpasientene het, hva jeg gjorde..

Jeg husker bare svartehet.

Tomhet.

Tåke.

 

Siste natt på Lier

Nå begynner min siste natt på Lier Sykehus. Litt rar følelse, men jeg gleder meg veldig til å komme hjem.. Jeg sitter i senga, med laptopen i fanget og Spotify på. Har mange følelser nå. Føler mest for å ligge i fanget til ♥ og gråte. Bare slippe følelsene løs. Så mange vonde inntrykk, og så mange gode. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang.. Tilbake til verden. Tilbake til det daglige. Men uten en fast behandler og uten noe team i ryggen.

Jeg skulle bli her lenger men klarte ikke savnet. Klarte ikke å være innelåst på ubestemt tid. Jeg måtte ut igjen. Ut blandt folk. Ikke låst inne. De ville ha meg over på en ny avdeling i går, og det fikk det til å toppe seg for meg. Jeg kjenner ingen på den avdelinga, og jeg nekta rett og slett å flytte. Klarer ikke en ny avdeling nå. Uansett hvor åpen og fri den er. Jeg må begynne til ny behandler i en ny DPS, og det er mer enn nok for meg sånn det er nå. Jeg er likevel ikke så sliten som det kanskje høres ut. Jeg er full av gøts til å klare dette. Selv om det kommer til å koste. Og så håper jeg det ordner seg med jobb o.l. Jeg savner dere!

 

Jeg ser på meg selv

Som en annen

En dag på psykiatrisk avdeling

Jeg har vært her siden desember nå. Dagene går i det samme. Med noen avbrekk. Jeg står opp i otta i forhold til det jeg er hjemme. Sover så dårlig her på natta. Møter dagpersonalet. I dag: “Ø” som er min konatkt. Greit nok det, vi kommer godt overens. Så er det frokost. Jeg har lagt til meg dårlige matvaner i det siste. Spiser for lite eller for mye. Blir kvalm av begge deler egentlig. Liten frokost. Sove litt til. Ikke samtale med lege i dag. Enda en dag, som bare går med på å underholde seg selv. En dag til å vente. En dag til vekk hjemmefra.

Er trøtt. Sover dårlig og våkner ofte. Da er det greit med en liten hvil etter frokost. Så jeg gjør det. Hviler. Som de vil, sier stemmene. Gjør som de vil. Hva jeg vil er visst ikke så viktig…?

Ut på tur med Ø. Møter ingen kjente. Tenkte jeg skulle besøke P på kontoret hans en av dagene, men ikke i dag. Orker ikke. Ø sier jeg er bleik i fjeset og ikke ser frisk ut. Jeg tar det som en påminnelse om at jeg faktisk er ganske utkjørt og venter med besøk. Orker ikke så mye. Orker akkurat det jeg orker og ikke så mye mer.

Middag: Kålrotstappe, potet og skinkeskiver som blir tynnere og tynnere for hvert år. Før var de 1 cm, nå er de som skinkepålegg. Mye vits i å rasjonere på middagen vår? Tydeligvis..

Sover og våkner av en alarm. En falsk alarm. Heldigvis. Ikke om meg. Ikke min sak. Men jeg liker ikke alarmer. De minner meg om min egen utagerende historie. Ikke denne gangen. Ingen belter denne gangen. Jeg kaldsvetter og føler meg ikke bra. De ansatte sier jeg ser bleik ut – igjen. Jeg setter meg på senga, og kaster et blikk på telefonen, som idet jeg ser på den begynner å ringe. Et velkomment avbrekk fra min kjære ♥. Mens jeg snakker med han på telefonen, hører jeg alarmen gå igjen. Ikke falsk alarm. Armer og bein overalt. Jeg lukker døra til rommet og prøver å høre på den stemmen jeg kjenner så godt på andre siden av telefonen. Prøver å stenge ute vonde minner. Og huske på de gode..

Ø jobber dobbelt. Hysj. Det er ikke lov. Men alle er sykmeldte og ingen kan passe på oss. Galingene trenger vakter. Ø må gå dobbelt. Jeg blir glad, for jeg liker Ø. Ø smiler når han ser meg. Ikke mange som gjør det om dagen. Et smil betyr så mye.. Mer enn 1000 ord. Så er det natta, og jeg får medisiner. De ser sånn her ut:

 

Natta verden!

 

 

Nytt rom. Nye muligheter.

Jeg flytta ut i posten i dag.. Ut av den lille skjerminga og ut i avdelinga. Større forhold. Nytt rom, denne gangen med gardiner!

Dette rommet er litt mer levelig enn det forrige..

 

Det er litt skummelt, men likevel fint. Skummelt fordi jeg plutselig blir krevd noe av. Jeg må si ifra om jeg trenger hjelp til noe. Det er ikke noen som sitter med meg hele tiden, men jeg føler meg også mye bedre. Jeg føler at det er på tide å ta dette skrittet. Har tross alt hatt fotfølge i 12 døgn.

Så sitter jeg her da. Aleine på rommet. Med pleiere utenfor jeg kan snakke med. Med masse medpasienter. Noen hyggelige. Andre jeg ikke kjenner. Jeg gleder meg veldig til å komme meg ut, samtidig som jeg vil være 100% sikker på at jeg er klar, før jeg tar steget ut i den store verden igjen.. Har ingen tidsperspektiv på noe. Prøver å leve her og nå. Det er ikke lett bare det!

 

Jeg vil gråte på skulderen din..

Jeg vil gråte

Kjenne at tårene presser på

Slippe ut trykket

Men tårene er borte

Og jeg sitter igjen

Med en følelse

Av å ikke klare noen ting..

 

Jeg sitter i senga mi på sykehuset. Samme stygge rommet. Urolige medpasienter. Bråk. Skriking. Uroligheter. Jeg er her. På en måte ikke. Jeg sitter her i senga. Føler meg dopa. Men har bare tatt 20 mg vival. Jeg vil sove litt. Klemme på Hello Kitty – bamsen jeg fikk av Winther her om dagen. Den er myk. Fin..

Jeg tenker på dere der ute. Er liksom i en annen dimmensjon nå. Pleiere, medisiner, snakking. Jeg snakker. For første gang i en innleggelse snakker jeg istedenfor å være urolig. Der er fint. Og skummelt. Jeg forteller om meg og mine problemer. De blir alvorlige i ansiktet. Sier de vil hjelpe. Jeg håper det finnes hjelp i verden til meg. Lever fra sekund til sekund..

Om du sier nei, så sier vi ja. Om tvang i psykiatrien.

Jeg ville bare skrive litt om tvang i psykiatrien. Jeg selv, hadde tvangsvedtak på både medisiner og innleggelse i flere år sammenhengende. Jeg kan litt om tvang, for å si det sånn.. Jeg har derimot ikke alltid vært under en tvangsparagraf. Jeg hadde vel min første innleggelse som 15-åring og den var frivillig. Da jeg kom inn i voksenpsykiatrien, ja, det var da det starta for fullt. Jeg kom inn under en tvangsparagraf og ble i den i nesten fem år. Fem år er lenge. Fem år er nesten 2000 dager. Det er veldig mange dager, som jeg tilbragte med medisiner jeg ikke ville ha, og innlagt på institusjon.

For å kunne bli lagt inn på tvang må man fylle visse krav. Det heter i loven om psykisk helsevern at man ikke kan legge inn en person på tvang uten grunn. Man må oppfylle visse krav. Det ene er at pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse. I tillegg til dette må man:

få sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller forverret. Eller så må man utgjøre en nærliggende fare for eget eller andres liv eller helse.

Jeg vet at jeg oppfylte alle disse kravene, og siden jeg var diagnostisert med schizofreni, hadde jeg jo også en alvorlig sinnslidelse. Et av problemene i forhold til meg, var at jeg slevskadet. I mitt tilfelle; kutting, sulting, kveling, svelge farlige skarpe ting, overdoser osv osv. Jeg vil fremdeles kalle det selvskading og ikke selvmordsforsøk, fordi jeg ikke i bunn og grunn prøvde å dø. Jeg ville dø, men hadde jeg virkelig villet hadde jeg klart det, ved å oppføre meg bra, bli skrevet ut og så gjort det slutt. Likevel; jeg var psykotisk og tenkte ikke klart. Jeg var dypt inne i min egen virkelighet, og ikke i noen andres. Annet enn kanskje Tommy sin. Tommy er den ene stemmen i hodet mitt, og også en synshallusinasjon, fordi jeg så han snakke til meg som et levende menneske.

Jeg kjente ofte på følelsen av å miste kontroll. Jeg ble lagt i belteseng, og tvangsmedisinert. I en periode fikk jeg 4-6 injeksjoner daglig, med antipsykotisk medisin, og sikkert flere med beroligende. Jeg utagerte mye, fordi jeg var redd, og derfor ble det mye tvangsbruk rettet mot meg også. Jeg husker, som om det skulle vært i går, følelsen av å ligge på gulvet med 4 menn oppå meg og en som satte sprøyter i hofta mi. Det er ikke en morsom opplevelse, det er noe jeg ikke unner noen.

I mitt tilfelle var det viktig med bruk av tvang. Jeg hadde nok ikke sittet her og skrevet denne bloggen om det ikke var for at jeg var under tvang lenge. I flere år hadde jeg stemmer som nektet meg å ta medisiner. I flere år fikk jeg mesteparten av medisinene mine i sprøyteform. Og det var ikke noe annet å gjøre med det. Jeg vet at mange mennesker er imot tvang, og at det føles veldig som et overtramp for en stor del. Det føltes som et overgrep for meg og, men uten hadde jeg vært død. Og det er ikke noe jeg bare skriver for å være pro-tvang. Jeg hadde ikke overlevd. Rett og slett.

Jeg er imot at mange mennesker som ikke trenger tvangsinnleggelser blir lagt inn på tvang, når de egentlig vil legges inn frivillig. Jeg synes det blir brukt for mye tvang i psykiatrien, men, det er et men her. Mange trenger det. Mange ville være døde om den loven ikke ble fattet. Og jeg skjønner hvertfall at det ble brukt ovenfor meg. For jeg trengte det – da – ikke nå..


Follow on Bloglovin

Følg meg med Instagram, Bloglovin eller Flickr?

Follow on Bloglovin

Copyright

Denne bloggen skrives av ©Hannah Petrie, noe som betyr at du ikke kan kopiere noe av tekst eller annet, uten tillatelse. Bildene som ikke er mine, er linket til.

Liker du bloggen min? Motta mail hver gang jeg oppdaterer <3

Bli med 523 andre følgere

Livet går opp og ned…

Copyright (c)Hannah

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Aya ♥ Suki ♥ Tamotsu♥Samara♥Sho

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Takk til:

Design: http://arikanne.com

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 523 andre følgere