Jeg savner å blø. Jeg må være syk i hodet, men jeg savner følelsen av å kjenne blodet renne nedover armene mine. Det er rart. Jeg har ikke kutta meg på snart to år eller noe, men jeg kan enda kjenne følelsen det ga, og kjenne et stikk av savn.
Det var en vane. Det ble etterhvert en ting jeg gjorde mer og mer skjeldent, men i en periode var det daglig. Jeg var mye innlagt på BUP i den perioden jeg skar meg mest. Det var mulig å gjøre det med alt, og jeg gjorde det med det meste. Jeg hadde barberblader i sokkene, i Bh’en og i lommene. Jeg hadde dem teipet under pulten min på rommet hjemme. Overalt.
Det er sånn at kuttinga har blitt endel av min historie. Jeg har arr. Ikke bare på armene, men også i sjelen. Det var så avhengighetsskapende som jeg forestiller meg narkotika er, for meg. Jeg kommer nok alltid ha med meg arrene mine, men jeg håper arrene i sjelen vil gro, å gjøre sånn at jeg ikke ønsker å kutte meg mer. For det er tungt. Det er stemmer som lokker. Som sier: “Bare en gang til, det er vel ikke så farlig”. Men jeg lar meg ikke forføre. Jeg vil ikke la meg forføre. For jeg skal ikke gjøre det mer. Punktum.
For noen måneder siden skrev jeg et innlegg om at jeg ville begynne å ha barbersaker o.l. liggende i leiligheten igjen. Jeg har nemlig ikke turt det før, men nå har jeg bodd sammen med en mann siden april, og han har det jo. Det er jo den naturligste saken i verden å ha det, så hvorfor skulle han ikke det. Og jeg har ikke en gang tenkt tanken på å bruke det til noe annet enn det det er ment å brukes som. Ikke en. Og det er jeg stolt over.
And that’s the way it’s gonna be.
Never again.
