3 fjær blir lett til 5 høns. Jeg har ærfaring med det. Man gjør noe en gang, og så blir det bare større og større og tilslutt klarer man ikke takle det mer.
Som sirkler i vann blir små ting, som ikke egentlig skulle bety så mye, til store ting man ikke klarer å takle. Jeg begynte å selvskade som 13 åring. Jeg visste ikke hva jeg begikk meg ut på. En vond og lang vandring – som tilslutt skulle ende i en enorm trang etter å skade seg, til enhver tid. Jeg tenker sånn at: “En gang til er vel ikke så farlig”. Selv etter nesten 2 år skadefri tenker jeg daglig sånne tanker. Jeg vil se blodet renne, men jeg vil ikke likevel. Jeg er delt. Jeg skjønner med hjernen og hodet at jeg ikke kan gjøre det igjen, men likevel savner jeg. Jeg savner – og forbanner meg selv for at det skal bety så mye for meg.
Jeg vil ikke tilbake til legevakta, eller psykiatrisk etter et kutting. Jeg vil ikke tilbake til fotfølging fordi jeg har skada meg selv. Jeg vil være “fri” og klare meg uten innleggelser. Jeg savner å bli passet på. Føle meg trygg et sted. Jeg er jo trygg i min egen leilighet, sammen med verdens beste kjæreste, men jeg tenker på det tapet av kontroll. Blodet som kommer og som ikke stopper av seg selv. Og det at jeg vet at dette ikke kan skje igjen, så savner jeg det bare mer.
Jeg føler meg som en idiot som savner noe sånt, men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med nå. Jeg har viktige ting å jobbe med fremover, og jeg har nå fått en behandler som ikke kjenner meg, å snakke med. Det er farlig og fint. Jeg har hoppet uti et behandlerskifte frivillig, og selv om jeg kommer til å savne å snakke med OP så tror jeg det blir bra. Jeg skal fortsette å ha kontakt med han, og det setter jeg stor pris på at han vil det. Jeg er spent på de neste ukene nå. Det er en usikker tid i vente.
