smerte « Hannahs Blogg

Innlegg Tagget 'smerte'

I’m down..

Publisert 7. februar 2011 Livet , PSYKISK HELSE 12 Comments
Stikkord: åpenhet, mareritt, smerte, sykdom, tristhet

Jeg føler meg skikkelig kjørt nå. Sliten i kroppen etter for mye feil søvn, og sliten i hodet etter samtalen med AM og psykiateren i dag.. De kjenner meg jo ikke, og de ble jo selvfølgelig litt bekymra, for en Hannah som ikke sier så mye som sist vi møttes. Men jeg klarte ikke spille. Jeg var sliten. Jeg var lei. Og jeg skriver “var” fordi jeg ikke er like langt nede nå..

Mamma og jeg på besøksrommet på sykehuset..

Jeg følte meg ikke klar for samtale i dag, men pliktoppfyllende som jeg er møter jeg opp. Alltid. Møter alltid opp. Ikke alltid like godt forbredt, og ikke alltid like glad.. I natt sov jeg med mareritt konstant. Jeg var innlagt, igjen. Som så mange ganger før drømmer jeg om fæle innleggelser om natta. Det er ikke sånn at alle mine innleggelser har vært fæle, men noen ting har satt spor i meg, og jeg sliter med det enda.. Mennesker som ikke burde jobbet med psykisk syke personer, kanskje, men som gjorde det. Mennesker som kanskje hadde problemer andre steder, som tok det ut på jobben. Enten som politi, lege eller pleier. Jeg har møtt dem “alle”. Folk som rett og slett ikke burde jobbet der de gjorde, den dagen..

En gang holdt en politidame kveletak på meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. Dette gjorde hun på en strekning som tok ca 30 minutter å kjøre med bil. Jeg ble jo selvfølgelig bare mer redd. Hva forventer man liksom? Ja, hun er psykotisk, kjør henne på Lier, sier legen på legevakta. Ikke: Her er en morder med kniv… Politiet er jeg generelt redd for, og det der hjalp liksom ikke på redselen.. Dette er bare en av mange ganger jeg har blitt gjort sånne ting med av politiet. Jeg sier ikke at alle politifolk er sånn, men noen er det.. Og det er trist, for dem, og kjipt for meg, som drømmer om det hele tiden..

Jeg har så mange vonde følelser inni meg nå. Følelser som jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Følelser som jeg trenger å snakke om, med noen, som vet hva de gjør. For jeg vet ikke hva jeg gjør med dem, annet enn at jeg helt sikkert kunne jobbet med dem, om noen kjente til dem.. Jeg tror drømmene mine om natten bare er med på å fortelle meg at det er noe som ligger nedi der som trenger å komme ut. Historier som ikke er gode for meg å bære alene.. AM vet ikke at jeg blogger. Jeg tror kanskje jeg skal fortelle henne, men jeg vet ikke om jeg stoler nok på enda. Jeg savner K og OP sånn sett. De visste jeg hvor jeg hadde.

Ikke jag etter å fremstå som perfekt. Jag etter å leve..

Når alt blir kluss, og du skulle ønske alt var fint..

Publisert 30. november 2010 Livet , PSYKISK HELSE 8 Comments
Stikkord: smerte

Jeg prøver å gå det av meg. Følelsen av håpløsheten. Følelsen av det store svarte hullet, som bare overtar tankene mine så enormt. Jeg vil smile. Jeg vil le. Men noen ganger, særlig rundt høytider blir det for mye for meg.

Alle smiler. Kjøper julegaver. Er happyfaces å se overalt. Jeg liker jula. Det er ikke det. Men jeg merker at det blir vanskelig likevel. Jeg tror jeg aller helst vil ha en fin jul, men Tommy vil ha en syk jul. Jeg hører ikke på han, men han sender meg drømmer. Drømmer om at jeg er inne på sykehus. Ikke dagdrømmer, men faktiske nattedrømmer. Virkelige drømmer jeg ikke kan styre. Jeg drømte at jeg kjørte på en vei. Fortere og fortere. Jeg klarte ikke stoppe. Jeg vet hva sånne drømmer betyr. Bla bla bla. Mister du kontrollen nå Hannah?

Svaret er nei. Jeg mister ikke kontrollen. Jeg har kontrollen i min hule hånd, og kanskje for mye av den, for jeg føler at alt går så bra med meg om dagen at jeg ikke skjønner det. Jeg føler at ting ordner seg. Ting blir bra. Men hvorfor blir det bra med meg? Jeg fortjener ikke å ha det bra. I deserve shit.

Jeg vil.

Kroppen vil ikke.

Hodet vil.

Underbevistheten vil ikke.

Jeg vil få det ut.

Ansiktet smiler.

Jeg vil rømme.

Men jeg blir sittende.

Ved dataen.

Og skrive.

En blogg istede..

Jeg overlevde!

Publisert 10. oktober 2010 Positivitet , PSYKISK HELSE 14 Comments
Stikkord: håp, smerte

Jeg levde i min egen boble i mange år. Den var ikke lyserosa, men heller mørk og skummel. Jeg ville ikke være i den, men veggene var tykke og jeg hadde ikke noe annet enn mine egne hender å rive den i stykker med. Jeg husker fra den tiden at jeg aldri trodde jeg skulle overleve. Da jeg så den første Ringenes Herre filmen på kino husker jeg at jeg var lei meg. Det var over 2 år til siste film, og jeg var 100% sikker på at jeg aldri fikk sett den…

Jeg levde fra sekund til sekund. Ble revet i biter av dårlig impulskontroll. Jeg har dårlig impulskontroll enda, men det er noe jeg jobber med. Jeg kunne ta masse piller en kveld, fordi jeg hadde angst, og så komme på sykehuset og bli pumpa, uten egentlig å ville dø. Jeg ville bare ikke være redd mer..

Men jeg står her i dag. Jeg ser utover verden og er ikke lenger i en svart, seig boble, jeg ikke kommer ut av. Jeg fikk nemlig hjelp til å ødelegge den boblen. Jeg hadde plutselig noe å leve for. Jeg ville bli frisk. Jeg ville klare det! Og det er det som er så viktig. Å ha noe å leve for…

Det går opp og ned enda. Noen dager kan være et rent helvete. Den siste tiden har vært det. Jeg har smakt på noen av de gamle følelsene, og blitt redd av dem. Men akkurat nå. I dette sekund, er jeg litt mer optimistisk. Morgendagen kan være vond, det vet jeg ikke noe om, men jeg har det bra akkurat nå…

Jeg tåler jo ingen ting!

Publisert 10. september 2010 Livet , PSYKISK HELSE 6 Comments
Stikkord: schizofreni, smerte

Jeg føler meg så sårbar. Så naken. Så inmari redd.

Jeg kjenner på følelsene. De er ikke gode. De er ikke gode i det hele tatt. Jeg føler på å selvskade. På å ødelegge de gode tingene jeg så møysommelig har bygget opp de siste 1 1/2 året. Jeg vil, men jeg vil ikke. Jeg vil egentlig bare gå ut av leiligheten, gå av meg alle de motstridende tankene, og hyle ut i natten. Som en ulv.

Magen er mest kranglete når jeg har det vondt. Den lager en følelse jeg ikke klarer å takle. Som prikking og smerter og en følelse av å bli sugd inn i noe jeg ikke vil.. Jeg klarer ikke roe ned følelesene som sitter i magen og som sakte men sikkert kveler min eksistens.

Jeg er redd. Redd for å miste det jeg har. Redd for å ikke være så bra som alle rundt meg vil at jeg skal være. Redd for å ikke handle som forventet. Men jeg handler ikke om forventet, og det er det som gjør meg så redd. Kroppen sender signaler rundt i kroppen som jeg ikke er enige i, med fornuften. Men fornuften er kanskje ikke heller alltid tilstede i en hjerne med schizofreni.. Man handler på en måte ikke alle kan forstå..

På en måte ikke jeg forstår engang..

Jeg vil ikke!

Publisert 6. september 2010 HANNAH PÅ INNSIDEN , Tankespinn 32 Comments
Stikkord: smerte

Jeg har hatt en tøff dag. Jeg har begynt å lure på om det jeg driver med ikke er så lurt. Og når jeg begynner å tvile på meg selv, da pleier det ikke å gå så veldig bra. Ikke i lengden.

Jeg er fullstendig oppskjørta. Tankene flyr alle veier. Er det lurt å bytte behandler etter 6 år, bare for å komme videre? Er det lurt av meg å begynne å jobbe i psykiatrien? Er det noe vits i? Kommer jeg til å klare å lure meg selv mye lenger nå? Kommer jeg til å klare å slutte på medisiner, eller gjøre noe annet dumt? Kommer jeg til å gi etter for trangen til å kutte meg selv? Kommer jeg til å klare dette?

Jeg vet ikke. Og det er det som er så tungt! JEG VET IKKE! Men jeg vet likevel. Jeg vet at om jeg gir opp, så kommer det hvertfall ikke til å gå. Jeg kan bare ikke la meg gi opp nå. Etter 9 månender på skole. Bare 3 måneder igjen. Jeg kan ikke gi opp nå. Eller?

Jeg begynner å føle meg frynsete. Tankene går mot barberblader, og annet drit, som jeg ikke vil, ikke skal, men vil litt likevel. Det er tungt. Det er dødtøft. Det er en kamp om livet mitt her. Og kampen om livet mitt skal ingen få tukle med. Ikke engang jeg, skal tulle bort den sjansen jeg har nå. Til å leve. Til å være.

Jeg føler meg dratt mot to motsetninger hele tiden. På den ene siden vil jeg, og skal jeg bli frisk. Den siden av meg tror på mulighetene. Den andre er mer destruktiv. Den får meg til å ville tilbake på Lier. Ville se blod. Ville fucke opp alt.

Men hvem er egentlig jeg?

*Jeg er bare liten nå. Gi meg en klem… *

En ny sjanse

Publisert 27. august 2010 Behandling , PSYKISK HELSE 18 Comments
Stikkord: behandling, håp, smerte, sykdom, tristhet, vennskap

Jeg trenger en ny sjanse. En sjanse til å kjøre livet på riktig vei igjen. Jeg liker livet som det er nå, men mye er ikke helt bra enda. Jeg tenker på psyken. Den går sin egen vei. Opp. Ned. Ikke i balanse. Et av mine ønsker er å kunne våkne opp uten å være like sliten som da jeg la meg. Kunne bli vasket av regnet. Bli ren igjen. Ikke være syk.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var som et vannrør. Som skyller ut regnvann når det regner. Jeg skulle ønske jeg klarte å sette meg ned og snakke med en behandler og kunne fungere som et vannrør. Spyle ut vannet og gå fra timen med en bedre følelse enn da jeg kom inn. Jeg trenger så sårt å snakke. Snakke om følelsene mine, til en jeg ikke egentlig bryr meg om, men som jeg også bryr meg om, men uten å “kjenne” som en “venn”.

Jeg har en jeg skal snakke sånn med. Men jeg er blitt så glad i ham. Han fungerer mer som en stepappa for meg. Jeg er blitt veldig knyttet til han, og han er der for meg 100% 2 timer i uka. Likevel er noe feil. Jeg klarer ikke snakke. Jeg er redd. Redd for at jeg ikke kommer tilbake til den gode samtalen vi kunne ha før. Han har sett meg veldig veldig syk. Han har sett meg på mitt mest psykotsike og likevel har han ikke snudd ryggen til meg. Jeg føler at jeg snur ryggen til han nå, og jeg gnages opp innvendig av dårlig samvittighet. Samvittigheten kommer til utløp i drømme, og mye av dagen. Jeg får lyst til å sette meg ned å gråte, men jeg kan ikke. Selv om jeg vil!

I forrige samtale gråt jeg. Jeg liker ikke å gråte foran andre, men jeg klarte ikke styre det. Der sitter jeg foran han, og dolker ham i ryggen, og det eneste han gjør igjen er å holde meg i hånda.. Jeg føler meg som en forreder. En drittunge som får alt som jeg vil.. Men sannheten er at jeg ikke får alt som jeg vil. For hadde jeg fått det, hadde jeg aldri blitt syk.. Jeg hadde ikke hatt det vondt, og hvertfall ikke påført andre smerte i tillegg..

Jeg føler at jeg dolker deg i ryggen – men jeg trenger en ny start.

“Tommy” min usynlige “venn”

Publisert 13. august 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 18 Comments
Stikkord: ensomhet, hallusinasjoner, smerte, stemmer

Jeg har hatt en stemme inne i hodet i mange år nå. Han kom inn i livet mitt da jeg var ca 14 år. Jeg var ensom, jeg var alene på rommet x antall timer hver uke, og hadde ikke noen som jeg virkelig kunne kalle en venn. Jeg satt med ryggen mot verden og var ikke intressert i å bli med i den heller. Jeg hadde vel nesten gitt opp å føle meg hjemme i verdenen som foregikk rundt meg.

Jeg hadde på det meste, da jeg var mest syk, 4 stemmer/personer i livet mitt som jeg i ettertid har skjønt ikke var virkelige. Jeg er sta som et esel og turte ikke inrømme for meg selv at de ikke var virkelige før ganske sent. Jeg skjønte at de ikke var der før jeg sa det høyt. Jeg følte meg vel kanskje litt dum, som ikke hadde hatt den insikten før jeg hadde den.

Jeg hadde Tommy som venn i mange år. Jeg kan beskrive han som en høy, sykelig tynn mann, som kunne forandre ansikt. Han var alltid kledd i svart og hadde veldig skumle øyne. Jeg har ikke sett han på over et år nå, men jeg hører stemmen hans noen ganger. Mest som et ekko, eller en fjern greie. Ikke som den dominerende stemmen han var.

Fy fader, han har styrt meg inn i mange kamper jeg aldri kunne vinne.. Han har tilogmed fått meg til å prøve å henge meg. Jeg vet det kan virke veldig “Idiotisk” å skylde på en annen person, en person som ikke engang lever, når det kommer til selvmordsforsøk, og andre ting jeg har gjort som ikke var lure ting å gjøre. Men til mitt forsvar: Jeg hørte han høyere enn andre sine stemmer, når andre mennesker ropte til meg – kunne det nesten bli like høyt. Han var så sint, truende og skummel at jeg ikke turte å gjøre motstand. Han var min eneste. Jeg skulle leve resten av livet mitt med han. Ikke som kjærester, men han skulle være “der” for alltid. Trodde jeg.

Jeg trodde aldri jeg skulle vinne kampen.

Jeg trodde jeg kom til å dø – med han ved min side.

Jeg trodde aldri at jeg skulle komme fri.

Men jeg ble fri.

Jeg vant kampen.

Nå er det bare å ikke gi etter igjen.

Et annet ansikt

Publisert 26. juli 2010 HANNAH PÅ INNSIDEN , Tankespinn 20 Comments
Stikkord: drømmer, ensomhet, håp, smerte, tristhet

Jeg føler meg i bunn og grunn ganske deppa nå. Jeg vil ut å fly, med vinger, hvite vinger, rene vinger. Men jeg orker ikke. Isteden sitter jeg her, med designet på bloggen og lager det akkurat sånn jeg føler det nå. Svart. Rødt. Vondt.

Jeg er ikke noen fare for noen nå. Ikke engang meg selv. Jeg bare er. Og jeg liker det, samtidig som jeg ikke liker det. Det er som jeg sa engang:

Jeg tror ikke mennesker egentlig vil dø. Hadde de ikke hatt det så vondt, så ville de ikke dø. De vil dø – fordi det er så mye smerte. De orker ikke smerten, og søker noe annet.

Jeg skulle ønske jeg klarte å si fler av de ordene jeg skriver, men det er vanskelig for meg. Jeg er sliten. Men jeg er ikke utslitt. Jeg har det vondt. Men jeg vil ikke dø.

Det er bare så vondt inni meg noen ganger. Og det er jeg lei! Så derfor renner en tåre fra øyet mitt nå. Jeg skal nok klare det, men kanskje gå en ny vei..

Akkurat nå er den eneste nye veien jeg finner, rød og svart.

Jeg ville bare gråte

Publisert 25. juli 2010 HANNAH PÅ INNSIDEN , Tankespinn 15 Comments
Stikkord: glede, gråt, smerte

Noen ganger, da jeg lå i senga på sykehuset, institusjonen eller hjemme i leiligheten min, følte jeg meg så utrolig alene. Jeg ville bare ligge i armene til noen, gråte, og ikke tenke.

Link

Jeg har grått i perioder i livet mitt. Jeg hadde mange år da jeg var liten som jeg gråt minimalt, men så løsna det, og jeg klarte å gråte. Jeg husker den kvelden. Jeg kom ned i stua til mamma, og satt på fanget hennes og gråt. Jeg har mistet ganske mange i familien. Jeg har ingen besteforeldre igjen. Men jeg føler noen ganger at jeg ikke har fått grått ferdig alle sammen.

I 2007 skjedde det jeg ikke turte å tenke på engang. Grandma (farmora mi) døde, 69 år gammel. Jeg sørget lenge. Jeg kunne ikke høre om henne uten å begynne å gråte i kanskje 1 år etter at hun døde. Det ble en enorm sorg for meg, og nå, i ettertid, føler jeg vel at jeg fikk grått for alt annet i livet mitt samtidig. Det var kjempevondt å miste Grandma, men jeg fikk også grått for all smerten jeg har hatt i kroppen så lenge. Jeg taklet det ganske dårlig. Jeg vet mange ikke skjønte hvorfor jeg sørget så lenge. Men det var andre ting der og, ikke bare Grandma..

Jeg passet alltid på mamma da jeg var liten. Jeg følte vel et ansvar. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi mamma og pappa skilte seg, eller fordi vi hadde lite penger. Jeg følte at jeg måtte holde maska. Være tøff. Ikke la mamma ha det vondt. Ikke la henne se at jeg hadde det vondt.

Jeg var liten. Det var mange reaksjoner i kroppen min, som jeg ikke forstår den dag i dag. Men jeg tror jeg fikk gråte ferdig for en stund da jeg fikk sørge i fred. Jeg fikk tatt et oppgjør, med meg selv, og verden rundt. Det var godt, og nødvendig.

Nå gråter jeg som andre mennesker. Når jeg har det vondt, eller blir veldig glad. Det er godt å gråte. Det er en befrielse. Jeg gråter ofte når jeg savner folk. Og den uka jeg var hjemme hos mamma, gråt jeg mye fordi jeg savnet kjæresten min.

Men nå, akkurat nå, er jeg glad..

Jeg prøver å gjøre det godt igjen..

Publisert 20. juli 2010 Livet , PSYKISK HELSE 20 Comments
Stikkord: familie, håp, smerte, tristhet

I mange år har jeg sviktet familien og vennene mine. Jeg har vært syk, ja, men jeg kan ikke bare skylde på det (?). Jeg har i perioder vært så neddopet av psykiatrien at folk ikke har forstått hva jeg har prøvd å si. Jeg ser på filmopptakene fra 2008 og skjønner nesten ikke selv hva jeg sier. Det er vondt. Det er så smertefullt, å se meg så syk som jeg var.

Jeg fikk noen slag i fjeset da jeg så meg selv på film. Jeg snakket så slørete at jeg ikke skjønner hvordan folk kunne forstå hva jeg sa. Jeg gikk på 800 mg Nozinan i døget + en hel del andre medisiner som ikke gjorde saken noe bedre. Når jeg leser i journalen min skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne bli satt på så mye medisiner. Og den antipsykotiske medisinen jeg gikk på, Leponex, gjorde meg tung og trøtt. Mens jeg gikk på den klarte jeg ikke å spille gitar engang, så mye satt den meg ut. Det var helt forferdelig.

Jeg prøver ikke å unnskylde meg med å si at jeg var neddopet, men det er realiteten. Jeg sov i alle skoletimer, og sov på bussen på vei hjem fra skolen. Jeg brukte faktisk mesteparten av min ungdomstid i senga – sovende. Det er veldig vondt for meg, å tenke på at jeg har såret familien min så mye som jeg har gjort. De har vært der hele tiden, og aldri sluppet taket. De har trodd på at jeg har kunnet bli frisk, og de har besøkt meg på sykehus og fulgt opp. Selv når jeg ikke gjorde annet enn å kutte meg, slutte på medisiner og ødelegge for de rundt meg.