Innlegg Tagget 'stemmer'

Det begynner å bli bedre..

Jeg føler meg mye bedre nå. Jeg har hatt en vanskelig oktober. Jeg er ikke av den typen som tror alt ordner seg bare det blir sommer, eller vår, eller jul, eller, eller… Jeg tror man må sloss jevnt og trutt og leve her og nå. Det høres lett ut. I know…

Dagene går bedre nå, føler det på kroppen. Mindre angst. Mindre sinte stemmer. Mindre mareritt. Jeg nyter det. Jeg suger det inn til brystet og prøver å ikke tenke på at stemmene faktisk er der enda. Jeg er bare glad for at de ikke plager meg like mye som før… De er der, men de synes jo ikke.. There but not seen.. Jeg liker å tenke på dem som en del av meg, som kanskje aldri går bort, men som kanskje vil bli så svake at jeg ikke trenger dem mer.. For de kommer sterkere når jeg føler meg i dårlig form. Da blir alt sterkere. Jeg kan liksom ikke slutte å tro på at de kommer til å bli borte en dag. Jeg har levd noen måneder uten stemmer de siste årene. De var borte. Og da ble det kjempetomt oppi der. Jeg følte det som et savn at de ikke var der. Og det ble jeg kjempeoverrasket over! Jeg savna det surret av stemmer som er hele tiden. Jeg savna selvfølgelig ikke de slemme stemmene, som skremmer meg, men de snille. De som bare “er”, uten å være onde.

Så dagens lærdom:

Snille stemmer= bra.

Slemme stemmer=ikke bra.


Redd for skyggene..

Jeg er redd for dere. Redd for skyggene. Redd  for mangelen av lys.

 

Jeg har ikke alltid vært sånn. Som liten likte jeg å ha det mørkt. Men etter at skyggene ble lengre, og stemmene og synene kom i 14-års-alderen, har jeg vært redd. På sykehuset pleide jeg alltid å ha døra på gløtt, eller lyset på. Selv om jeg et sted inni meg visste at jeg var trygg der, så var jeg så redd og urolig at hjernen ikke hjalp stort. Jeg blir så redd når jeg er psykotisk, og om kveldene kommer det veldig sterkt på, uansett om jeg er psykotisk eller bare har en tung periode, som nå. Jeg er ikke psykotisk nå. Jeg klarer meg i det daglige, selv med stemmer i hodet 24/7. Det er slitsomt, og ingen kan på noen måte kalle det stille der inne..

 

Jeg hører på radio/musikk hver kveld og gjerne hele natten. Jeg er så redd om dagen at det er det eneste som får meg til å sovne, uten å ha sovemedisiner eller annent jeg ikke liker. Fikk sms fra behandleren min i dag, om at han hadde snakket med psykiateren min og de hadde funnet ut at jeg skulle gå på 5 mg Haldol i 2 uker til, istdenfor å trappe ned til det jeg pleier å gå på, som er 4 mg. Jeg føler at det er en trygghet. Å vite at jeg 100% sikkert får sove, og at jeg slipper å være så redd hele tiden. Jeg takler angsten fint om dagen, men på kveldstid blir det tøffere. Jeg er glad jeg ikke bor alene mer, og at jeg har de fine bamsene mine i senga.. Det er ikke godt å være alene..

 

Jeg gruer meg til å legge meg.

Jeg gruer meg til å slukke lyset.

Men jeg gleder meg til en ny dag.

Sola som ødelegger mørket.

Og et smil.

Til meg selv i speilet.

Jeg klarte en natt til!

 

 

Jeg har panikk

Jeg vet ikke om jeg har det med rette, men nå har jeg panikk. Jeg føler at jeg ikke kan fortsette sånn det er nå. Jeg sliter med angst nesten hele dagen, og trenger å føle meg “uredd” bare noen timer. Jeg vil ikke ta eventuellmedisin nå, for jeg føler at det er litt “feigt” å “bare” medisinere det bort. Jeg tror det er viktig for meg å jobbe meg gjennom det jeg sliter med, og muligens komme styrket ut i den andre enden. Jeg vet ikke om det går, men jeg skal prøve så godt jeg kan!

Jeg har sittet på toget i hele dag. Det var ikke en god opplevelse for meg sånn dagen ble. Jeg satt og så på film på dataen, og den handlet om psykiatri. Damen ved siden av meg begynte å snakke til meg gjennom headsettet mitt, og jeg måtte nesten svare. Hun spurte meg om hvilken film jeg så. Jeg svarte, og hun begynte å legge ut om sønnen hennes, som visstnok jobbet på Dikemark (psykiatrisk) og måtte legge dem som var der i reimer flere ganger i uka. Det var helt 100% tydelig at “de” som sønnen jobba med ikke var gode i hue, og at det var tilpass for dem. Inni meg fikk jeg stemmer som begynte å si at jeg skulle kjefte på henne. Eller kutte meg. Det var en av to. Jeg prøvde å holde ut, og fokusere på filmen min, men hun fortsatte å snakke. Begynte å snakke om gud, og “hadde de bare trodd på ham..”. Jeg er ikke kristen. Jeg er ikke tilhenger av folk som skal presse sin religion på andre. For meg er religion generelt et ikketema. Jeg liker meg ikke spesielt godt i kirker, og da damen ved siden av meg – sikkert av god vilje – stakk et religiøst blad i hånda mi og sa det var veien å gå, fikk jeg angst. Jeg har ikke noe imot at folk er personlig kirstne, men jeg liker ikke å bli pådyttet ting jeg ikke vil ha. Dette gjelder alt, ikke bare religion. Stemmene fikk meg tilslutt til å begynne å gråte. Jeg var redd. Jeg var langt hjemmefra. Og jeg var fortvila.

Jeg sendte en sms til OP, og han ringte meg, og vi snakket en 20 minutters tid. Jeg hadde en time der i morgen jeg ikke var klar over. Da ble jeg litt lettere til sinns.. Jeg gledet meg bare til å hoppe av toget og komme meg hjem. Jeg kom meg tilslutt hjem, og her sitter jeg nå, med en klump i brystet og en samtaletime i morgen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

PS: Som dere ser har jeg det ikke så bra nå, for designet er grått, og jeg føler meg råtten. Jeg har – for nå- vendt tilbake til mitt første bloggdesign noen sinne, med header laget av Åshild.

“Tommy” min usynlige “venn”

Jeg har hatt en stemme inne i hodet i mange år nå. Han kom inn i livet mitt da jeg var ca 14 år. Jeg var ensom, jeg var alene på rommet x antall timer hver uke, og hadde ikke noen som jeg virkelig kunne kalle en venn. Jeg satt med ryggen mot verden og var ikke intressert i å bli med i den heller. Jeg hadde vel nesten gitt opp å føle meg hjemme i verdenen som foregikk rundt meg.

Jeg hadde på det meste, da jeg var mest syk, 4 stemmer/personer i livet mitt som jeg i ettertid har skjønt ikke var virkelige. Jeg er sta som et esel og turte ikke inrømme for meg selv at de ikke var virkelige før ganske sent. Jeg skjønte at de ikke var der før jeg sa det høyt. Jeg følte meg vel kanskje litt dum, som ikke hadde hatt den insikten før jeg hadde den.

Jeg hadde Tommy som venn i mange år. Jeg kan beskrive han som en høy, sykelig tynn mann, som kunne forandre ansikt. Han var alltid kledd i svart og hadde veldig skumle øyne. Jeg har ikke sett han på over et år nå, men jeg hører stemmen hans noen ganger. Mest som et ekko, eller en fjern greie. Ikke som den dominerende stemmen han var.

Fy fader, han har styrt meg inn i mange kamper jeg aldri kunne vinne.. Han har tilogmed fått meg til å prøve å henge meg. Jeg vet det kan virke veldig “Idiotisk” å skylde på en annen person, en person som ikke engang lever, når det kommer til selvmordsforsøk, og andre ting jeg har gjort som ikke var lure ting å gjøre. Men til mitt forsvar: Jeg hørte han høyere enn andre sine stemmer, når andre mennesker ropte til meg – kunne det nesten bli like høyt. Han var så sint, truende og skummel at jeg ikke turte å gjøre motstand. Han var min eneste. Jeg skulle leve resten av livet mitt med han. Ikke som kjærester, men han skulle være “der” for alltid. Trodde jeg.

Jeg trodde aldri jeg skulle vinne kampen.

Jeg trodde jeg kom til å dø – med han ved min side.

Jeg trodde aldri at jeg skulle komme fri.

Men jeg ble fri.

Jeg vant kampen.

Nå er det bare å ikke gi etter igjen.

Jeg sitter og venter på å gå til behandleren min. Sitter på en cafe med trådløst nett. Er litt spent. Håper liksom at samtalen i dag skal bli like bra som den siste.. Jeg er sliten om dagen. Hører stemmer, ja, men jeg tror ikke det er bare derfor jeg er sliten.. Jeg har fått ganske store omveltninger i livet mitt de siste månedene. Jeg har begynt på skole og snart begynner vi å flytte sammen, kjæresten min og jeg.

Jeg ligger og ruger på mange følelser. Jeg føler meg både dum og flink. På en gang. Det er vanskelig. Jeg går ganske mye opp og ned i humøret. Ikke “bipolar opp og ned”, men “Hannah opp og ned.” Det er vanskelig for meg å ikke se svart hvitt på mennekser jeg møter. Jeg tenker enten at: Han er snill. Eller: Han er en idiot. Det er vanskelig for meg å tilgi folk som har gjort vonde ting eller sagt vonde ting.

Q: Kjenner du deg igjen i noe av dette?


Når utagering er den eneste måten å rope ut på..

Jeg har vært innlagt mange ganger. Det finnes noen forskjellige typer pasienter. I grunn kan det deles i to. De som utagerer og de som er rolige utenpå.. Jeg var en utagerende pasient. Jeg har ligget i belteseng altfor mange ganger. Nesten ved hver eneste innleggelse ble jeg lagt i belter mer enn en gang.

(Bildet er hentet herfra)

Jeg klarte ikke snakke.

Jeg var livredd.

Jeg klarte ikke å fortelle noen om hvordan jeg hadde det. Det var kjempevanskelig. Den eneste måten jeg klarte å uttrykke meg på var ved å utagere. Det ble et mønster. Beltesenga ble i en periode en litt for “god venn”. Jeg fikk beskjed av stemmer om å ikke snakke, så hvordan skulle jeg kunne si hva jeg tenkte og gnuret på? Jeg ville rope ut: Jeg er redd. Hjelp meg! Men ingen forstod øynene mine. De kunne ikke se inn i øynene mine og skjønne hva jeg prøvde å si..

Jeg var veldig redd og hadde mye angst knyttet til psykosen jeg var inne i. Jeg kuttet meg. Og jeg kaller det nesten utagering det også. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble en pasient som med en gang jeg ble lagt inn ble flyttet til skjerma enhet. Jeg var redd, og klarte ikke uttrykke meg med ord, fordi ordene var borte.

Jeg har hatt blåmerker etter holding. En gang fikk jeg tilogmed en tjukk og blå leppe etter å ha (dette var et uhell) fått et kne i leppa. Jeg har blitt holdt i 8 timer sammenhengende, før jeg ble 16 år og kunne legges i belteseng. Jeg har fått tvangsinjeksjoner i hofta fordi jeg var så urolig at ingenting kunne roe meg ned.. En gang fikk jeg en 7 sprøyter.. Det er ganske mye medisiner..

Jeg klarte ikke rope.

“Se meg”

Jeg vil ut at skallet mitt.

Smile.

Le.

Uten å bli straffet etterpå.

Hun så opp på ham, og han kunne se at hun hadde grått..

Hun smilte aldri. Hun var jenta som bare var der. Flink på skolen. “Du er så flink” sa de alltid. Men hun hadde ingen venner. Ingen å være sammen med i de lange friminuttene. Dagene gikk. Ukene gikk. Og hun følte seg mer alene for hvert sekund som tikket på den svarte klokka. Klokka som telte hvert øyeblikk hun var alene.

Det var en helt vanlig onsdag. Jenta stod alene foran inngangen til skolen. Hun hadde mest lyst til å rope ut: “Kom hit. Se meg!” men ingen kom. Dette friminuttet skulle bli annerledes. Hun så alltid ned, og fikk derfor ikke øye på mennesket som kom gående mot henne. En mann. Høy og tynn. Med mørkt hår. Han var ukjent for henne, men samtidig så veldig kjent. Som om han hadde vært der alltid.

(Bildet er hentet herfra)

Han sa aldri hva han het. Hun kalte ham Tommy. Han kom hver dag nå. Holdt henne med selskap. Hele tiden. Ingen kom mellom dem. Han var den eneste som applauderte kuttingen hennes. Og den eneste som så dem. Kuttene. Som ble dypere for hver dag. Han var der, som ingen venner hadde vært før.

Hun satt på en benk og så utover. Tårene rant nedover kinnene hennes. Hun hadde ikke spist på tre dager. Ikke drukket på 40 timer. Hun var svimmel, men Tommy ba henne fortsette. En lærer stod foran henne. Hun så opp på ham, og han kunne se at hun hadde grått.

Q: Har du opplevd å være dønn alene?

En stemme, to stemmer, altfor mange stemmer!

Jeg har hatt dette innlegget i bakhodet noen dager nå, men ikke klart å sette meg ned for å skrive det. Det er tøft for meg, det er et nederlag, og jeg føler meg syk igjen, bare fordi dette har skjedd. Saken er den at jeg har begynt å høre stemmer igjen. Jeg har bare fortalt det til noen få mennesker, og derfor kommer dette kanskje som en overrakselse for noen av dere, men det er bare sånn jeg vil gjøre det, fordi jeg ikke klarer å snakke så mye om meg selv om dagen.

Bildet er fra denne siden

Jeg bor i et psykiatrisk bofellesskap. Det er helt forferdelig. Jeg vet med meg selv, at jeg blir sykere av å bo der. Jeg blir usikker når det er skriking, banning og hylig i gangene. Jeg vil ikke være omgitt av syke mennesker 100% av tiden. Jeg trenger litt normalitet også. Jeg går i behandling og jeg går på skole og lærer om psykiatri. Snart skal jeg også ut i praksis. Jeg er veldig intresert i psykiatri og vet med meg selv at jeg ville trives i en jobb innen helsevesenet. Likvel er det ikke sunt å bare ha psykiatri rundt seg. Jeg vil ha litt av begge deler.

Jeg hadde en skikkelig dårlig dag her for et par uker siden. Jeg var redd og ble totalt misforstått av en sosionom og en lege som jobber på huset. (Legen jobber ikke som lege, men miljøarbeider, fordi han ikke har tatt alle eksamner eller noe sånt..) Uansett: Jeg spør om en av dem kan komme å snakke med meg. Jeg sier at jeg trenger litt tid med en av dem, ikke bare 5 minutter. Den ene sier at han skal komme om 20 minutter,  og sitte litt hos meg og prate. Han kommer inn til meg etter ca 20 minutter, og da er det første han sier at han må gå fordi han må på toalettet, og ikke kan hjelpe meg med noe fordi han ikke vet hva han skal si. Jeg sitter der og har det ikke bra, og så går han.

Alt ender opp med at jeg spør om jeg kan få noe å sove på. De sier ja, men at de ikke vet hva jeg skal ha, så jeg forteller dem dette. Jeg sier en medisin, som jeg har som evnt medisin, og så får jeg som svar: Du kan få 3 Haldol. Det er en helt annen medisin, som jeg går på fast, og som ikke er evnt medisin. Når jeg konfronterer “legen” med dette, så får jeg som svar at han må ringe legevakta. Han klarte ikke å lese et enkelt medisinskjema..

Jeg hater legevakta. Jeg forbinner den med sying, politi og tvangsinnleggelser. Jeg fikk panikk når de begynte å ringe legevakta. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke kunne stole på meg. Dette skrev jeg ikke fordi jeg vi klandre stedet jeg bor for mine problemer, men jeg blir litt skremt av det kommunale helsevesenet når det gjelder å hjelpe folk.

Likevel vil jeg berolige dere. Jeg hører stemmer, ja, men jeg er ikke psykostisk på noen måte. Jeg er ikke redd stemmene, og jeg hører dem ikke hele tiden. Og de er ganske svake også. Jeg klarer meg bra, med andre ord. Det er bare det, at når man sier at man hører stemmer, så er det så lett at folk tror du er kjempesyk eller gærn. Jeg er akkurat som før, og det akter jeg å fortsette med.

Q: Har du fått hjelp av det kommunale helsetilbudet?

Fornøyd?


Follow on Bloglovin

Følg meg med Instagram, Bloglovin eller Flickr?

Follow on Bloglovin

Copyright

Denne bloggen skrives av ©Hannah Petrie, noe som betyr at du ikke kan kopiere noe av tekst eller annet, uten tillatelse. Bildene som ikke er mine, er linket til.

Liker du bloggen min? Motta mail hver gang jeg oppdaterer <3

Bli med 523 andre følgere

Livet går opp og ned…

Copyright (c)Hannah

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Copyright (c) Rino Magnussen

Aya ♥ Suki ♥ Tamotsu♥Samara♥Sho

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Copyright (c) Hannah

Takk til:

Design: http://arikanne.com

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 523 andre følgere