
Det føles som om hodet mitt sprenger iblant. Den dårlige selvfølelsen og selvtilitten tar opp plassen. Jeg føler meg stor, som en medium hest, og alt føles bare feil – kroppsmessig. I dag er en sånn dag, hvor jeg prøver å tenke at “du ser bra nok ut-du er bra nok”, men så bare faller det sammen. Paranoiaen tar over og jeg tenker: “Alle ser på meg og synes jeg er stygg”. Stemmene hvisker: “Det er sant – det er sant”. Flink pike syndromet kaster seg på min lille forsvarsvegg og jeg kjenner hvordan jeg skulle ønske jeg var litt mer normal. At jeg hadde en 100% stilling, og taklet det. At jeg ikke hadde sånne slemme tanker om meg selv, hele tiden. Jeg har jo mange rundt meg som sier jeg er OK/bra, men jeg føler det ikke selv. Hver bemerkning klarer jeg å vri i en negativ retning. Selv om jeg smiler og sier takk, tenker jeg (og dette er jeg ikke stolt av) at jeg ikke kan stole på det de sier. De sier det for å være snille…. Og så videre…
Jeg trenger virkelig å bli tynnere
Jeg trenger virkelig å bli bedre
Jeg trenger virkelig å bli perfekt
Men er det et liv?
Er det bra nok da?
Neppe.
For mine indre “stemmer” (som forøvrig ikke har noe med psykose-stemmene å gjøre-de er som alles indre stemmer) er ikke noe snille med meg. De vil meg ikke vel. De spiller ikke på mitt lag. Laget de spiller på er Hannahs ærkerival, og de vinner, hver gang. I begynnelsen var laget “Hannah” elendig. De tapte 50-0. Nå er det mer 50-9. Jeg slipper alle de vonde tankene inn, men i 9 av 50 tilfeller klarer jeg å riste dem av meg. Likevel gjør de 41 andre så inmari vondt. Men jeg må passe på at jeg fokuserer på de 9, og ikke de 41, selv om de er i overtall skal de ikke vinne!



















