sykdom | Hannahs Blogg

Innlegg Tagget 'sykdom'

En helt spesiell venn- med bamse…

Publisert 16. februar 2011 HANNAH PÅ INNSIDEN , Hello Kitty , Tankespinn 6 Comments
Stikkord: sykdom, vennskap

Da jeg var på Lier denne gangen hadde jeg to bamser der. Den ene hadde jeg fått i julegave og den andre fikk jeg på et besøk. Begge bamsene fikk jeg av Ingvild, som er en av mine besteste venninner.. Hun og jeg har mye de samme problemene, og hun ser meg. Om jeg har en dårlig dag får jeg en klem, og en dårlig vits, som egentlig er morsom. Hvis jeg har en bra dag, så får jeg også en klem og en dårlig vits. Bare at da er vitsen mye morsommere! Uansett så er jeg kjempeglad i denne jenta. Bare det at hun kom til meg med en Hello Kitty bamse på sykehuset..

Jeg var ikke i toppform, kan man si….

Jeg er glad i deg vennen…

I’m down..

Publisert 7. februar 2011 Livet , PSYKISK HELSE 12 Comments
Stikkord: åpenhet, mareritt, smerte, sykdom, tristhet

Jeg føler meg skikkelig kjørt nå. Sliten i kroppen etter for mye feil søvn, og sliten i hodet etter samtalen med AM og psykiateren i dag.. De kjenner meg jo ikke, og de ble jo selvfølgelig litt bekymra, for en Hannah som ikke sier så mye som sist vi møttes. Men jeg klarte ikke spille. Jeg var sliten. Jeg var lei. Og jeg skriver “var” fordi jeg ikke er like langt nede nå..

Mamma og jeg på besøksrommet på sykehuset..

Jeg følte meg ikke klar for samtale i dag, men pliktoppfyllende som jeg er møter jeg opp. Alltid. Møter alltid opp. Ikke alltid like godt forbredt, og ikke alltid like glad.. I natt sov jeg med mareritt konstant. Jeg var innlagt, igjen. Som så mange ganger før drømmer jeg om fæle innleggelser om natta. Det er ikke sånn at alle mine innleggelser har vært fæle, men noen ting har satt spor i meg, og jeg sliter med det enda.. Mennesker som ikke burde jobbet med psykisk syke personer, kanskje, men som gjorde det. Mennesker som kanskje hadde problemer andre steder, som tok det ut på jobben. Enten som politi, lege eller pleier. Jeg har møtt dem “alle”. Folk som rett og slett ikke burde jobbet der de gjorde, den dagen..

En gang holdt en politidame kveletak på meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. Dette gjorde hun på en strekning som tok ca 30 minutter å kjøre med bil. Jeg ble jo selvfølgelig bare mer redd. Hva forventer man liksom? Ja, hun er psykotisk, kjør henne på Lier, sier legen på legevakta. Ikke: Her er en morder med kniv… Politiet er jeg generelt redd for, og det der hjalp liksom ikke på redselen.. Dette er bare en av mange ganger jeg har blitt gjort sånne ting med av politiet. Jeg sier ikke at alle politifolk er sånn, men noen er det.. Og det er trist, for dem, og kjipt for meg, som drømmer om det hele tiden..

Jeg har så mange vonde følelser inni meg nå. Følelser som jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Følelser som jeg trenger å snakke om, med noen, som vet hva de gjør. For jeg vet ikke hva jeg gjør med dem, annet enn at jeg helt sikkert kunne jobbet med dem, om noen kjente til dem.. Jeg tror drømmene mine om natten bare er med på å fortelle meg at det er noe som ligger nedi der som trenger å komme ut. Historier som ikke er gode for meg å bære alene.. AM vet ikke at jeg blogger. Jeg tror kanskje jeg skal fortelle henne, men jeg vet ikke om jeg stoler nok på enda. Jeg savner K og OP sånn sett. De visste jeg hvor jeg hadde.

Ikke jag etter å fremstå som perfekt. Jag etter å leve..

Jeg husker ikke..

Publisert 6. februar 2011 Lier / Innleggelser , PSYKISK HELSE 12 Comments
Stikkord: angst, innleggelse, sykdom

Jeg overlevde. Jeg kunne likesågodt være død. Flere ganger. Men jeg husker det ikke..

Jeg husker at jeg våknet opp. Ambulasepersonell. Jeg husket ikke hva jeg hadde gjort. Den dag i dag vet jeg ikke 100% sikkert hva som skjedde.. Men jeg vet at jeg hadde et angstanfall, og var veldig redd. Og at jeg da, i ren panikk hadde prøvd å gjøre meg selv noe.. Jeg vil ikke fraskrive meg ansvaret, men jeg husker virkelig ikke.. Jeg var psykotisk, redd og husker ikke stort av de første 3-4 dagene på sykehuset..

Men så ble jeg bedre. Jeg kom ovenpå igjen. Jeg klarte å se meg selv, og huske hva som skjedde. Jeg føler at de første dagene på sykehuset er en tåke for meg. Jeg husker ikke hvem jeg var sammen med, hva medpasientene het, hva jeg gjorde..

Jeg husker bare svartehet.

Tomhet.

Tåke.

Sånn er det, nå..

Publisert 4. januar 2011 Lier / Innleggelser , PSYKISK HELSE 15 Comments
Stikkord: behandling, sykdom

3. Juledag ble jeg lagt inn på mottaket på Lier, og 2 dager etterpå kom jeg til AK1. Jeg er der nå, og jeg vet bare at jeg jobber veldig hardt for å kunne komme tilbake til dere ute i verden igjen.. Det er oppturer og nedturer her inne, men jeg lever, og det var det jeg ville si…

Jeg leser kommentarene deres og setter stor pris på at dere støtter meg. Jeg er tilbake før dere vet ordet av det.. I mellomtiden, tenker jeg på dere, og er glad dere er der “ute”..

Klem fra Hannah..

Sorgen inni meg, som ingen kan ta vekk..

Publisert 10. november 2010 Livet , PSYKISK HELSE 8 Comments
Stikkord: sorg, sykdom

Jeg hadde ingen vanlig ungdomstid. Som femtenåring ble jeg lagt inn på psykiatrisk avdeling for første gang. En av over femti innleggelser. Jeg vet det er mange av oss der ute. Unge mennesker som har fått store deler av livet forandret av sykdom.

Jeg husker min første innleggelse. Jeg ble lagt inn frivillig på BUPA. De første 3 dagene var jeg på somatisk fordi de ikke hadde plasser på Ungdomsenheten. Jeg måtte være der sammen med pappa i 3 dager. Det var vonde dager for meg. Jeg ville dø, jeg ville dukke ned under jorda. Legge meg ned og sove for alltid. Resten av tiden min på psykiatrisk ble en lang rekke med intox, selvskading, belter, og tvang.

Jeg kjente ikke på sorgen da, men jeg kjenner på den nå. Jeg føler at 10 år av livet mitt er blitt “borte” i surr og sykdom jeg ikke hadde mulighet til å rå over. Jeg har ikke vært på fylla i russetiden engang, for da var jeg innlagt. Jeg har ikke gjort noe av det jeg drømte om å gjøre. Jeg ville studere på universitetet. Jeg ville ikke ha arr oppover armene. Jeg ville bo hjemme og ikke avslutte min tid hjemme hos mamma med en innleggelse. Slik som det ble..

Tårene vil renne

Nedover kinnet mitt

Men inni meg er en klump

Sorg

I’m in pain

Publisert 21. oktober 2010 PSYKISK HELSE , Psykose 20 Comments
Stikkord: angst, hallusinasjoner, schizofreni, sykdom

Hodet skriker etter en stille stund. Hjertet dunker litt for fort. Jeg sitter i sofaen og kjenner at jeg virkelig skulle hatt en pause. En pause fra det kjøret jeg er i. Jeg er sliten. Jeg kjenner at kroppen er sliten også. Jeg har blitt redd for å legge meg. Jeg vil ikke ligge i mørket og se skyggene. Høre stemmene. Jeg vil være frisk. Ute av sykdommen og inne i friskheten.

Jeg overdriver ikke. Jeg underdriver ikke. Jeg er sliten, og det begynner å gå på reservene kroppen har. Det er et kjør i hodet 24/7. Jeg vil ikke la det kontrollere meg, og det gjør det heller ikke, men jeg vil ikke bare si at: Joda, alt går så mye bedre nå som jeg går på skole og er normal. Jeg er ikke normal. Jeg er ikke som normalen. Hva nå enn det er..

Jeg trenger søvn. Uavbrutt søvn i kanskje 2 uker? Jeg vet det ikke går, men jeg skulle noenganger ønske at det gikk. Bare drømme fine drømmer, og ikke de fæle tingene jeg drømmer om dagen. Sykehus. Injeksjoner med beroligende. Fremmede som holder meg nede. Jeg vil ikke huske alle disse tingene, men jeg gjør det likevel. Underbevistheten min lurer meg til å drømme det samme, natt etter natt.

Jeg er sikker på at jeg klarer meg. Jeg klarer meg alltid. Jeg blir ikke lagt inn. Jeg kutter meg ikke. Jeg dør ikke av overdose. Jeg gjør ikke det, men jeg lengter. Noenganger lengter jeg. Og det tror jeg er mennesklig. Jeg tror man aldri glemmer tiden på sykehus. Jeg skulle virkelig ønske at de 9 årene var visket bort, men sånn funker ikke verden. Verden er et inmari tøft sted å oppholde seg, og jeg er sliten av verden. Vil ikke ut. Vil bare være hjemme og være sammen med ♥.

Jeg er borte.

Sier jenta.

Som ikke ville være.

I denne verden.

Ikke som liten.

Ikke som stor.

Drømmeverden er en fin verden.

Tenkte jenta.

Helt til marerittene tok over.

Og ingen steder var fri.

Igjen.

Jeg må ta ansvar for mitt liv

Publisert 18. oktober 2010 HANNAH PÅ INNSIDEN , Tankespinn 16 Comments
Stikkord: sykdom

Jeg har ikke lov til å være borte fra skolen. Og hvem er det som sier dette? Ikke Hannah, men en del av meg, en delpersonlighet, som ikke vil at jeg skal være annet enn perfekt. Ingenting annet er godt nok. Jeg må være flinkest i klassen, slik var det hele skoletiden, og jeg må bare rett og slett være på skolen hver eneste time, hver eneste dag, ellers er jeg feig.

Jeg har en behandler som ser rett gjennom denne “flinke” Hannahen, og som ber meg om å være litt borte iblant. Ikke alltid komme 20 minutter for tidlig til samtalene og ikke alltid føle meg som en katastrofe om jeg ikke er best i alt. Det er tungt for meg å skjønne at jeg ikke er perfekt. Men ingen er jo det.. Sånn er det bare, og jeg må prøve å være en så god Hannah som jeg kan, uten å ødelegge meg selv på veien – fordi jeg ikke kan være borte.

Så. I dag var jeg borte 2 timer på begynnelsen av skoledagen. Jeg har snakket med OP om dette mye på forhånd, men avvist ham blankt når vi har snakket om det. I det siste har jeg hatt det ganske tøft. Jeg viser det ikke alltid, men jeg sliter. Jeg vet at om jeg skal tvinge meg opp på skolen til 1.time, så kommer jeg til å bikke over igjen. Jeg har tatt en alvorlig overveid avgjørelse om å komme på skolen til 3.time denne uka. Jeg kan ikke tvinge meg selv til å prestere mer. Jeg må kunne ta det litt med ro, og ikke bli hysterisk om jeg får 1 dags fravær. Eller?

Jeg må ta ansvar for meg. Jeg kan ikke lenger dalle rundt i en “alle andre må passe på meg-Hannah kan ikke ta vare på seg selv” holdning. Jeg må begynne å lese signalene kroppen min sender meg, før etter ukesvis med overdreven aktivitet. Jeg har en sykdom, og jeg må ta hensyn til den, og meg, og det som er oss.

Jeg må ta ansvar for mitt liv.

En ny sjanse

Publisert 27. august 2010 Behandling , PSYKISK HELSE 18 Comments
Stikkord: behandling, håp, smerte, sykdom, tristhet, vennskap

Jeg trenger en ny sjanse. En sjanse til å kjøre livet på riktig vei igjen. Jeg liker livet som det er nå, men mye er ikke helt bra enda. Jeg tenker på psyken. Den går sin egen vei. Opp. Ned. Ikke i balanse. Et av mine ønsker er å kunne våkne opp uten å være like sliten som da jeg la meg. Kunne bli vasket av regnet. Bli ren igjen. Ikke være syk.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var som et vannrør. Som skyller ut regnvann når det regner. Jeg skulle ønske jeg klarte å sette meg ned og snakke med en behandler og kunne fungere som et vannrør. Spyle ut vannet og gå fra timen med en bedre følelse enn da jeg kom inn. Jeg trenger så sårt å snakke. Snakke om følelsene mine, til en jeg ikke egentlig bryr meg om, men som jeg også bryr meg om, men uten å “kjenne” som en “venn”.

Jeg har en jeg skal snakke sånn med. Men jeg er blitt så glad i ham. Han fungerer mer som en stepappa for meg. Jeg er blitt veldig knyttet til han, og han er der for meg 100% 2 timer i uka. Likevel er noe feil. Jeg klarer ikke snakke. Jeg er redd. Redd for at jeg ikke kommer tilbake til den gode samtalen vi kunne ha før. Han har sett meg veldig veldig syk. Han har sett meg på mitt mest psykotsike og likevel har han ikke snudd ryggen til meg. Jeg føler at jeg snur ryggen til han nå, og jeg gnages opp innvendig av dårlig samvittighet. Samvittigheten kommer til utløp i drømme, og mye av dagen. Jeg får lyst til å sette meg ned å gråte, men jeg kan ikke. Selv om jeg vil!

I forrige samtale gråt jeg. Jeg liker ikke å gråte foran andre, men jeg klarte ikke styre det. Der sitter jeg foran han, og dolker ham i ryggen, og det eneste han gjør igjen er å holde meg i hånda.. Jeg føler meg som en forreder. En drittunge som får alt som jeg vil.. Men sannheten er at jeg ikke får alt som jeg vil. For hadde jeg fått det, hadde jeg aldri blitt syk.. Jeg hadde ikke hatt det vondt, og hvertfall ikke påført andre smerte i tillegg..

Jeg føler at jeg dolker deg i ryggen – men jeg trenger en ny start.

Summertime

Publisert 6. juli 2010 Positivitet , PSYKISK HELSE 17 Comments
Stikkord: håp, selvskading, sommer, sykdom

Jeg føler meg ganske tom i hodet om dagen. Jeg hører ikke spesielt mye stemmer, og jeg har det ganske bra. Jeg lever, og jeg liker det!

Weheartit

Denne tiden på året, hvor fulgene synger og det blomstrer over alt, er faktisk den tøffeste tiden på året for meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men i år har den første delen av sommeren faktisk gått ganske bra. Jeg tror jeg skal prøve å huske på denne sommeren lenge, istedenfor å prøve å fortrenge den, som jeg har gjort tidligere år.

Det er ikke spesielt gøy å tilbringe sommeren på sykehus, og hvertfall ikke når man sitter bak murer (sykehuset her i Buskerud er laget av mur, tjukk mur). Det var en sommer som det var så varmt der at jeg trodde jeg skulle gå på veggen, mer enn det jeg gjorde allerede. Jeg tror det var oppimot 30 grader inne, og siden veggene er ca 60 cm tjukke og av mur, holder de veldig godt på varmen. Det slo meg i ettertid at i fengsler blir veggene sprøyta med kaldt vann om sommeren, mens vi som bare er litt “gale i hodet” måtte sitte innelåst i 30 grader.

Jeg husker hvor godt det var når mamma kom på besøk og tok meg med ut. Jeg var kjempesyk, men det klarte jeg hvertfall å nyte. Litt kjølig luft. En morgen tok mamma meg med ut til en innsjø i nærheten, og der spiste vi frokost. Ute i det fri. Det er godt å få besøk når man er lagt inn, synes nå jeg hvertfall.

Nå i disse dager er det et og et halvt år siden jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling sist. Det er fint å tenke på. Jeg har heller ikke skadet meg selv på nesten to år. Det virker som en fjern fortid akkurat nå. Det er sommer, jeg er fri, og jeg elsker det!

Jeg har vært i krigen..

Publisert 29. mai 2010 Livet , PSYKISK HELSE 24 Comments
Stikkord: krig, sykdom

.. Og returnert.

Jeg vet ikke hvorfor jeg var utvalgt til å reise heller. Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle bli soldat. Men jeg har vært i skyttegraven og jeg har skutt. Jeg har sittet i bombefly og jeg har kommet hjem igjen. Inne i meg har jeg mange arr fra krigen. Jeg kan få flashbacks fra den, og jeg når jeg ser ned på armene mine blir jeg minnet om den. Krigen, som skulle forandre meg som person, og som gjorde at jeg ikke fikk en normal “ungdom og ung-voksen-tid”.

Bildet er Googlet

Jeg kom hjem fra krigen 2.juni 2009. Jeg ble kjørt hjem, jeg skulle bo i min egen leilighet, og jeg skulle være utenfor, for første gang i mitt liv. Jeg gledet meg til å komme hjem, men da jeg faktisk var der, i min egen leilighet, følte jeg bare at jeg skulle vært ute i krigen litt til. Jeg var ikke ferdig. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg var ferdig med krigen, men inne i meg visste jeg at det var mange soldater der ute enda, som kjempet sine kriger, og jeg var ikke lenger en av dem i samme grad.

Jeg savner sykestua, der jeg var i krisene.

Jeg savner de gode samtalene med medsoldatene.

Og jeg savner å være ute i krigen.

Nå føler jeg mer at jeg sitter på sidelinja og ser alt rase forbi. Jeg leser i avisa om krigen, jeg ser på tv om folk som enda er i den. Men jeg er ikke med der mer, og det gjør meg både glad, forvirret, sint og redd.

For jeg er en soldat. Og jeg passer ikke til å leve i denne fredfulle verdenen.

Neste side »