Jeg ville bare skrive litt om tvang i psykiatrien. Jeg selv, hadde tvangsvedtak på både medisiner og innleggelse i flere år sammenhengende. Jeg kan litt om tvang, for å si det sånn.. Jeg har derimot ikke alltid vært under en tvangsparagraf. Jeg hadde vel min første innleggelse som 15-åring og den var frivillig. Da jeg kom inn i voksenpsykiatrien, ja, det var da det starta for fullt. Jeg kom inn under en tvangsparagraf og ble i den i nesten fem år. Fem år er lenge. Fem år er nesten 2000 dager. Det er veldig mange dager, som jeg tilbragte med medisiner jeg ikke ville ha, og innlagt på institusjon.
For å kunne bli lagt inn på tvang må man fylle visse krav. Det heter i loven om psykisk helsevern at man ikke kan legge inn en person på tvang uten grunn. Man må oppfylle visse krav. Det ene er at pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse. I tillegg til dette må man:
få sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller forverret. Eller så må man utgjøre en nærliggende fare for eget eller andres liv eller helse.
Jeg vet at jeg oppfylte alle disse kravene, og siden jeg var diagnostisert med schizofreni, hadde jeg jo også en alvorlig sinnslidelse. Et av problemene i forhold til meg, var at jeg slevskadet. I mitt tilfelle; kutting, sulting, kveling, svelge farlige skarpe ting, overdoser osv osv. Jeg vil fremdeles kalle det selvskading og ikke selvmordsforsøk, fordi jeg ikke i bunn og grunn prøvde å dø. Jeg ville dø, men hadde jeg virkelig villet hadde jeg klart det, ved å oppføre meg bra, bli skrevet ut og så gjort det slutt. Likevel; jeg var psykotisk og tenkte ikke klart. Jeg var dypt inne i min egen virkelighet, og ikke i noen andres. Annet enn kanskje Tommy sin. Tommy er den ene stemmen i hodet mitt, og også en synshallusinasjon, fordi jeg så han snakke til meg som et levende menneske.
Jeg kjente ofte på følelsen av å miste kontroll. Jeg ble lagt i belteseng, og tvangsmedisinert. I en periode fikk jeg 4-6 injeksjoner daglig, med antipsykotisk medisin, og sikkert flere med beroligende. Jeg utagerte mye, fordi jeg var redd, og derfor ble det mye tvangsbruk rettet mot meg også. Jeg husker, som om det skulle vært i går, følelsen av å ligge på gulvet med 4 menn oppå meg og en som satte sprøyter i hofta mi. Det er ikke en morsom opplevelse, det er noe jeg ikke unner noen.
I mitt tilfelle var det viktig med bruk av tvang. Jeg hadde nok ikke sittet her og skrevet denne bloggen om det ikke var for at jeg var under tvang lenge. I flere år hadde jeg stemmer som nektet meg å ta medisiner. I flere år fikk jeg mesteparten av medisinene mine i sprøyteform. Og det var ikke noe annet å gjøre med det. Jeg vet at mange mennesker er imot tvang, og at det føles veldig som et overtramp for en stor del. Det føltes som et overgrep for meg og, men uten hadde jeg vært død. Og det er ikke noe jeg bare skriver for å være pro-tvang. Jeg hadde ikke overlevd. Rett og slett.
Jeg er imot at mange mennesker som ikke trenger tvangsinnleggelser blir lagt inn på tvang, når de egentlig vil legges inn frivillig. Jeg synes det blir brukt for mye tvang i psykiatrien, men, det er et men her. Mange trenger det. Mange ville være døde om den loven ikke ble fattet. Og jeg skjønner hvertfall at det ble brukt ovenfor meg. For jeg trengte det – da – ikke nå..
