.. Men det var ikke i dag..
Engang klarte jeg ikke se lenger enn å overleve dagen jeg var i. Det var en kamp for livet og en kamp for å ikke dø. Jeg ville leve, men jeg ville ikke leve om det skulle være så vondt som det var. Jeg kunne våkne om morgenen og ikke klare å stå opp. Bare ligge der, og vente på at det skulle bli kveld – så jeg kunne legge meg igjen.
Bildet er Googlet
Jeg var på det værste innlagt på sjermet avdeling i 6 måneder. Det var 6 måneder med mye kaos inni meg. Jeg be lagt i belter ganske mange ganger iløpet av de månedene og fikk i de værste periodene opptil 6 injeksjoner i døgnet pluss en hel del andre medisiner, mot psykose og mot uroen som herjet meg. Jeg var redd hele tiden, og noen dager klarte jeg nesten ikke snakke, fordi jeg var så paranoid. Jeg var redd menneskene, samtidig som jeg visste at de var mitt eneste håp. Jeg var redd for at jeg skulle bli drept, samtidig som jeg ikke trodde jeg kunne dø. Jeg var overbevist om at jeg ikke kunne dø, og gjorde endel dumme ting, som jeg kanskje ikke skulle gjort – fordi jeg trodde jeg var udødelig. Jeg kunne gjøre vonde ting mot meg selv, fordi jeg, om jeg f.eks kutta meg ikke kunne blø ihjel. Om jeg prøvde å henge meg så kunne jeg ikke dø av det heller. Men forvirra som jeg var – så prøvde jeg, opptil flere ganger å gjøre ting som jeg nå ser kunne drpet meg.
Det var et par ganger jeg besvimte av mangel på oksygen. Jeg hadde begge gangene prøvd å kvele meg selv, uten å lykkes, fordi folk fant meg. Men jeg ser nå at det var ganske alvorlig. Jeg kunne dødd, og jeg er veldig glad for at jeg ikke døde, når jeg ser tilbake på det nå. Den ene gangen var det bare tilfeldig at de fant meg, for jeg hadde ikke fastvakt eller noe. Han som fant meg stakk bare hodet innom for å si at det var kveldsmat en halvtime tideligere den dagen. Det husker ikke jeg. For jeg var bevistløs. Men de fortalte meg det etterpå.
Etter den hendelsen hadde jeg fastvakt i mange uker. Det er ikke noe gøy å ha fastvakt. Det er noe av det mest nedverdigende man kan oppleve. En person som er med deg hele tiden, uansett hva du skal. Jeg ble så vandt til det etterhvert at jeg ikke klarte meg uten, men det er en annen historie.
Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg er så glad for at jeg ikke klarte å ta livet av meg, da jeg hadde det som værst. Jeg vil bare leve nå, og om jeg noengang skulle bli ordentlig psykostisk igjen, så håper jeg at jeg klarer meg uten innleggelse, og uten enda flere arr..
