I dag kom to venninner på besøk til meg. Med seg hadde de 3 kosedyr! To Hello Kittyer og en enhjørning!

Jeg ble kjempeglad ^^Både for koselig besøk og for mine nye “dyr”.
Oppi den ene Kittyen lå det også litt sminke ^^
♥
"En gal forfatter"
I dag kom to venninner på besøk til meg. Med seg hadde de 3 kosedyr! To Hello Kittyer og en enhjørning!

Jeg ble kjempeglad ^^Både for koselig besøk og for mine nye “dyr”.
Oppi den ene Kittyen lå det også litt sminke ^^
♥
I dag fikk jeg besøk av denne flotte jenta

Hun hadde tatt tog og buss fra Østfold for å komme hit på besøk! Utrolig snilt spør du meg! Det er hyggelig med litt besøk i blant. Silje blogger også. Du finner henne her. I tillegg til å reise i flere timer for å komme hit, hadde hun hekla pulsvarmere til meg. De var hvite, og passet perfekt. ^^

Venner ♥
Da jeg var på Lier denne gangen hadde jeg to bamser der. Den ene hadde jeg fått i julegave og den andre fikk jeg på et besøk. Begge bamsene fikk jeg av Ingvild, som er en av mine besteste venninner.. Hun og jeg har mye de samme problemene, og hun ser meg. Om jeg har en dårlig dag får jeg en klem, og en dårlig vits, som egentlig er morsom. Hvis jeg har en bra dag, så får jeg også en klem og en dårlig vits. Bare at da er vitsen mye morsommere! Uansett så er jeg kjempeglad i denne jenta. Bare det at hun kom til meg med en Hello Kitty bamse på sykehuset..
Jeg var ikke i toppform, kan man si….
Noen mennesker kommer inn i livene våre og blir roser i det. Jeg har noen roser i livet mitt, og jeg setter umåtelig pris på dem..
Jeg gleder meg til i morgen, for da kommer mamma hjem fra feire. Jeg har så mye å fortelle! Jeg gleder meg til å høre stemmen hennes i den andre enden av telefonen. Kanskje vi sees også? Det hadde vært finfint.
Jeg har vært alene hjemme i et døgn nå, og jeg gleder meg masse til ♥ kommer hjem til meg. Jeg er veldig avhengig av å ha mennesker rundt meg, men det har gått veldig bra å være alene hjemme. Bedre enn jeg trodde. Jeg har skrevet ferdig den avsluttende skoleoppgaven min, lagt inn nye cder på dataen og sett på musikkdvder til den store gullmedaljen.
Har du en rose i livet ditt?
.. noen har..
..du må vite hvem..
..gjør du?..
Det er ikke alltid lett å vite hvem som er venner og hvem man ikke kan stole på. Jeg sliter mye med det. Jeg vil være venn med alle, men det er ikke alltid det går. Noen ganger må man si hade til noen, forså og si hei til andre.
Jeg har flerer ganger skrevet at jeg føler meg ensom, men akkurat nå, i dette sekund, føler jeg meg ikke like ensom mer. Jeg kommer nok ofte til å føle meg ensom, for jeg har ikke så mange venner der jeg bor, men jeg har masse fantastiske bloggvenner, og de betyr mye for meg. For når dere kommenterer, sender mail eller sms så hopper hjertet mitt over et par slag. Jeg blir rørt, og takknemlig for at dere finnes!
De siste dagene har jeg vært sammen med en av mine aller beste venner. Hun betyr så mye for meg, og selv om jeg ikke liker ordet bestevenn, og nødig vil bruke det om noen, så er jeg veldig glad i deg “Meg”..
Jeg trenger en ny sjanse. En sjanse til å kjøre livet på riktig vei igjen. Jeg liker livet som det er nå, men mye er ikke helt bra enda. Jeg tenker på psyken. Den går sin egen vei. Opp. Ned. Ikke i balanse. Et av mine ønsker er å kunne våkne opp uten å være like sliten som da jeg la meg. Kunne bli vasket av regnet. Bli ren igjen. Ikke være syk.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var som et vannrør. Som skyller ut regnvann når det regner. Jeg skulle ønske jeg klarte å sette meg ned og snakke med en behandler og kunne fungere som et vannrør. Spyle ut vannet og gå fra timen med en bedre følelse enn da jeg kom inn. Jeg trenger så sårt å snakke. Snakke om følelsene mine, til en jeg ikke egentlig bryr meg om, men som jeg også bryr meg om, men uten å “kjenne” som en “venn”.
Jeg har en jeg skal snakke sånn med. Men jeg er blitt så glad i ham. Han fungerer mer som en stepappa for meg. Jeg er blitt veldig knyttet til han, og han er der for meg 100% 2 timer i uka. Likevel er noe feil. Jeg klarer ikke snakke. Jeg er redd. Redd for at jeg ikke kommer tilbake til den gode samtalen vi kunne ha før. Han har sett meg veldig veldig syk. Han har sett meg på mitt mest psykotsike og likevel har han ikke snudd ryggen til meg. Jeg føler at jeg snur ryggen til han nå, og jeg gnages opp innvendig av dårlig samvittighet. Samvittigheten kommer til utløp i drømme, og mye av dagen. Jeg får lyst til å sette meg ned å gråte, men jeg kan ikke. Selv om jeg vil!
I forrige samtale gråt jeg. Jeg liker ikke å gråte foran andre, men jeg klarte ikke styre det. Der sitter jeg foran han, og dolker ham i ryggen, og det eneste han gjør igjen er å holde meg i hånda.. Jeg føler meg som en forreder. En drittunge som får alt som jeg vil.. Men sannheten er at jeg ikke får alt som jeg vil. For hadde jeg fått det, hadde jeg aldri blitt syk.. Jeg hadde ikke hatt det vondt, og hvertfall ikke påført andre smerte i tillegg..
Jeg føler at jeg dolker deg i ryggen – men jeg trenger en ny start.
I dag var jeg med Meg i Drammen. Det var litt vemodig, siden hun reiser hjem snart og det var siste gang vi så hverandre før hun reiser. Men vi hadde det gøy sammen. Satt på cafe, og gikk til Leading Light og tok piercing! Industrial begge to! Her er bildet av mine ører:
Den nye er den som går på tvers av det høyre øret..
Jeg er veldig glad i deg, lille-meg… Jeg kommer til å savne deg veldig.. Men vi sees igjen, og jeg håper det ikke blir så lenge til… ♥
Da jeg var lita leste mamma en bok for meg om Burglar Bill. Han var en ekte tyv! Om han fant en bag sa han: “That’s a nice bag, I’ll have that!” Og så videre. Jeg føler meg som om Bill har sjålet sjela mi nå. Litt lei meg. Litt lei alt.
Dette er Burglar Bill som skal inn i et hus for å stjele. Som dere sikkert vet er jeg halvt britisk og leste mest engelske barnebøker da jeg var lita.
Jeg skrev for noen uker siden innlegget “Jeg hater ordet bestevenn” og i det siste har jeg tenkt mye over det. Jeg føler meg ensom blant mange mennsker. Jeg har venner, men klarer ikke holde på dem. Jeg får nye venner, men klarer ikke holde kontakt, og så blir folk jeg egentlig setter stor pris på og er veldig glade i – sakte men sikkert mer perifere. De siste åra har jeg nesten ikke turt å bli venn med nye folk, i redsel for å miste. Jeg vet det høres sykt ut, jeg vet det. Men når man har blitt alene igjen noen ganger så er det lett å ty til ensomheten. Jeg kjenner den best. Jeg klarer meg alene, så hvorfor prøve?
Jeg bor i en by full av mennesker. Jeg ser masse mennesker hver dag, men jeg tørr ikke møte blikket til noen av dem. Faktisk er kjæresten min den eneste jeg egentlig har kontakt med utenfor familien. Og han er jo en del av familien nå egentlig, så det resulterer i null. Jeg savner en å betro meg til. En gjeng eller bare en person som man kan besøke eller bare henge med. Da jeg vokste opp hadde jeg noen få venner, men jeg rota det til, og de snudde ryggen til meg. Jeg er så redd for at det skal skje igjen, at jeg nesten ikke tørr å prøve og skaffe meg noen nye. Jeg vet dette høres veldig: “Å se på meg, jeg har ingen venner” – aktig ut. Men banna bein! Jeg er ensom!
Siden jeg i hele mitt voksenliv har vært syk, så har jeg en litt forvridd personlighet. Det er det ikke grunn til å legge sjul på. Hva det heter, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg ikke er helt sånn jeg var før jeg ble syk. Jeg er veldig avhengig av å være sammen med andre mennesker, og føle trygghet. Og jeg har et stort behov for bekreftelse. Jeg vet også at det ikke er noe å ønske seg tilbake til, den tiden da jeg ikke var syk, for jeg kan nesten ikke huske hvordan jeg var da. Det er så lenge siden. Så mange år. Så mange vonde år..
Tilslutt vil jeg bare si at dette innlegget er noe jeg har skrevet på over noen dager, og at jeg ikke mener noe stygt mot noen i.f.t. det som står her. Det er bare en desperasjons-blogg om noe jeg gnurer på hele tiden. Jeg er bare litt deppa i dag. Og da kommer det ofte ut i form av gråt eller ord. I dag ble det ord, og stille sorg..